Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]

Lars Kulbrandstads foredrag om språk

Vi har fått lov til å legge ut teksten til foredraget Lars Kulbrandstad holdt den 20. september på arrangementet «Ingeborg Refling Hagen og språket»:

Morsmålet (PDF)

Bua på Fredheim – et restaureringsprosjekt

Steinlekter legges – Vidar Olaussen og Petter Mohn

Fredheim skal bevares

Alle som nå besøker Fredheim vil legge merke til at det er nedlagt et stort arbeid i istandsetting av bygninger og uteområder. Det var mye forfall og vedlikeholdsetterslep da foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim overtok eiendommen i 2015.

Fredheim er avsatt som hensynssone for bevaring av kulturmiljø i kommunedelplan for Tangen og kulturminneplan for Stange. Det betyr at bygninger og utearealer skal bevares og vedlikeholdes som kulturminner. Det er ingen motsetning mellom bevaring av historiske verdier, og bruk til kulturarrangementer, tvert imot. Vern gjennom aktiv bruk er ofte det beste vern. Foreningen har da også fullt ut satset på bevaring og restaurering, slik at de eldre delene av Fredheim-eiendommen bevares slik de var i Ingeborgs tid. Det gjelder ikke minst de dekorerte interiørene, som er påkostet omfattende restaurering. 

De bygningsmessige restaureringsarbeidene på hovedbygningen, og oppføring av det nye servicebygget, er begge utført av byggmester Svein Erik Wolden, innvendig malerarbeid og malerirestaurering av malermester Anne Louise Gjør. Murer Tore Granmo har gjort murarbeidene. I tillegg til disse har det også vært en formidabel dugnadsinnsats. Istandsettingsarbeidet er støttet av bl.a. Norsk kulturminnefond og tidligere Hedmark fylkeskommune. 

Men fortsatt gjenstår noe restaureringsarbeid. Det lille tilbygget ved kjøkkeninngangen venter på tur, mens bua – det tidligere bryggerhuset – nå er under arbeid. 

Bryggerhus og soveanneks

Før det kom bad og vaskemaskin til Fredheim, var bua bryggerhus, dvs. stedet der det ble vasket tøy, men også bakt – et slags grovkjøkken. På et bilde fra 1930-tallet kan vi se at bua den gangen hadde to dører, den ene inn til det som sikkert var vedbod – en naturlig ting å ha i tilknytning til bryggerhuset.

Fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet var bua soveanneks for unge gutter som bodde på Fredheim, da spesielt sivilarbeiderne. Da var bryggerhus og vedbod slått sammen, og vegger og tak isolert med flis, og kledd innvendig. Det ble også bygd til en utedo på nordøst-sida, den var der neppe den gang det var bryggerhus. Det kunne sove opp til 5 -6 karer i det lille rommet i perioder, i oppsnekra køyer, og på golvet. Hele bua er på snaut 20 kvadratmeter.

På 1960- eller tidlig 1970-tall ble det laget en stor platting foran fasaden mot tunet. Den var ikke beregnet på noe latmannsliv med kaffekos og soling, den ble bygget for bruk som teaterscene på det årlige Wergelandstevnet, selve bua var skuespillergarderobe. Ofte ble det satt opp kulisser foran fasaden, men noen ganger var bua en egnet som kulisse i seg selv, for eksempel ved framføring av Wergelands «Fjellstuen».

Vi vet ikke årstall for bygging og ombygging. Detaljer i bygninger tilsier at den ikke er så gammel som hovedbygningen, som er fra 1895. Avisrester i golvet tyder på at det ble isolert i 1939. Innvendige vegger og himling kom nok litt seinere. Da veggkledninger ble fjerna, kunne vi se at bindingsverket består av stolper og bjelker fra minst to perioder. Oppe på det trange loftet kan vi se innsida av ytterpanelet i gavlen, det er helt tilsotet av røyk. Det forteller for det første at bryggerhuset hadde åpen grue, og åpen himling opp til mønet, men det forteller også at ytterkledninga på bua fremdeles er den samme som i bryggerhus-tida. Det er en kledning med stående over- og underliggere, av billige, delvis ukanta bord med vankant.

Store skader

Før istandsettinga begynte i vår, hadde bua store råteskader. Det mest alvorlige gjaldt lekkasjer gjennom taket på baksida, som gjorde at store deler av den ene takflata, en del av golvet rundt pipa, og nesten halve bakveggen, måtte rives helt, for å bygges opp igjen. Det var også flere steder skader på svill og kledning nær bakken, fordi terrenget hadde grodd opp til treverket. Plattingen, kombinert med ei manglende takrenne, hadde også bidratt til at både endene på kledningsbord, nedre del av døra, og konstruksjonen rundt, hadde råteskader etter sprut fra nedbør. Bua hadde to vinduer, som begge har store skader. Det ene er eldre enn bua, og er åpenbart gjenbruk fra en annen, eldre bygning. Pipa er ganske kunstferdig oppmurt, med utstikk over takflata, og «pølsefuger» – men dessverre med dårlig kalkmørtel, så fuger er blitt utvasket, og mange steiner er rast ut.

Kulturminner for alle

Bua settes i stand på dugnadsbasis, under kulturvernfaglig ledelse, og med spesialisthjelp til slikt som muring og vindusrestaurering. Istandsettinga skjer etter antikvariske prinsipper: Det skal ikke skiftes ut mer enn helt nødvendig, og nye bygningsdeler skal være som de gamle, også der det ikke er synlig. Det er et interessant poeng at dugnadsgjengen stort sett består av tidligere sivilarbeidere og bua-beboere! Prosjektet får støtte fra «Kulturminner for alle» – et samarbeidsprosjekt mellom Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen, som gir støtte til istandsettingsprosjekter som også innebærer opplæring og formidling. Støtten bidrar godt til å finansiere direkte materialkostnader og eksterne tjenester. Det blir brukt mye brukte materialer til å erstatte råteskader, og taket blir etter reparasjoner tekket med gammel teglstein igjen – men nå med en kraftig takpapp under. Ideen er at bua skal bevares mest mulig slik den var da den var i bruk til soveanneks for sivilarbeiderne.

Pilegrimsovernatting

Innredningen vil bli tilpasset nye overnattingsgjester, da spesielt pilegrimer på vei mot Hamar og Nidaros. Pilegrimsleden følger fylkesvegen forbi Fredheim, og det er etablert et samarbeid med Pilegrimsenteret på Hamar.

Kom innom!

Besøkende på Fredheim vil kunne se den pågående restaureringa av bua, og følge med på framdriften. Alle er også hjertelig velkomne til å slå av en prat med dugnadsfolkene, og få vite mer om både bua og istandsettinga – og kanskje bidra med noen tips?

Under er et utvalg bilder fra restaureringsprosessen.

Tekst og foto: Tore Lahn

Mjøsfolk: «Kjenner du kjæresten min?»

Her er den fine, nye melodien på «Kjenner du kjæresten min?» framført av Mjøsfolk. Thor Hauknes har filma og redigert:

Ordførerens dikt: Grini-natten

For to år siden ga forfatteren Simon Stranger ut boka “LEKSIKON om LYS og MØRKE». Boka er en roman, men forfatteren har bestrebet seg på å beskrive de historiske hendelser så nøyaktig som mulig. Boka tar utgangspunkt i kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Snublesteinene er støpte brosteiner i messing, felt ned i fortauet foran steder der jøder som ble drept under andre verdenskrig, bodde. Samme år som boka kom ut, var det plassert ut ca. 70.000 snublesteiner. Europas fortau ville nærmest blitt dekket av messing dersom Demnigs prosjekt noen gang fullføres, skriver Stranger.

Hver stein minner oss om holocaust og også om at jødene i Norge ble arrestert og sendt til den sikre død i Hitlers konsentrasjonsleire, med hjelp av norsk politi, I Hamar har vi en slik snublestein i Grønnegata, ved inngangen til Hamar Fengsel. Fritz Robert Mankiewicz ble arrestert av lensmannen i Hamar den 26. oktober 1942. Han skjønte hva som ventet ham og tok natt til 27. oktober en giftpille han hadde skjult i signetringen sin.

I «LEKSIKON om LYS og MØRKE» er historien bygd opp rundt etterkommere av Hirsch Komissar, hvis navn også står på en snublestein, i Trondheim. Han ble skutt etter 9 måneders fangenskap i beryktede Falstad leir, i Levanger kommune. Forfatter Strangers svigermor, Grete, var barnebarnet til Hirsch. Tilfeldighetene ville at da hennes far med familie flyttet til Trondheim, så endte de opp med å bosette seg i Jonsvannsveien 46. Jonsvannsveien 46 ble etter krigen kalt «Bandeklosteret», for her holdt den beryktede Rinnan-banden til. Henry Oliver Rinnan er selve inkarnasjonen på hva et menneske er i stand til å begå mot et annet menneske.

Beskrivelsen av det som hendte i kjelleren i Jonsvannsveien 46 den 26. april 1945, unndrar seg enhver karakteristikk. Det finnes ikke ord i det menneskelige vokabular for å oppsummere en slik ondskap og galskap. Resultatet var at tre parterte lik ble båret opp fra kjelleren. «Blodet fra bunnen av kassene drypper ned på filleryen og siver inn i ullstoffet», forteller Stranger.

Noen år senere flytter altså Gerson Komissar inn og snart skal Strangers svigermor, Grete, bli født. Og hun skal leke med sin søster i den samme kjelleren som ubeskrivelige forbrytelser ble begått. Spennet mellom barnslig uskyld og voksne menneskers ondskap kan vanskelig bli større.

Dette var noe av bakteppet for min 17. mai tale i år. Nå når vi kan betrakte krigen i Norge med en avstand på 75 år, så kan vi kanskje si at vi må tilgi, at vi ikke må følge det gammeltestamentlige «budet» om øye for øye og tann for tann. Som Julius Paltiel, som overlevde både Falstad leir og mange år i tysk konsentrasjonsleir, og som giftet seg inn i Komissar – familien, ga uttrykk for: «Ikke fordømme, forfølge og anklage, men å tilgi, se fremover.» Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at tanker om hevn og gjengjeldelse ulmet under overflaten, og også noen ganger kom til uttrykk etter krigsslutt. Ingeborg Refling Hagen advarte sterkt mot en slik utvikling.

Som jeg fortalte i min 17. mai tale så ble Ingeborg Refling Hagen under krigen hardt torturert og dømt til døden, men hun overlevd på mirakuløst vis. Og straks krigen var slutt så engasjerte hun seg i en verdikamp, for nå gjaldt det å vinne freden. Vi kunne ikke vinne freden ved å bli det onde vi kjempet mot. Hun engasjerer seg i kampen mot dødsstraff, og hun fortsetter sin kamp for humanismen og troen på det enkelte menneskes verd. I diktet Grini-natten advarer hun mot at fremtiden skal preges av hevntanker:

«..Det kommer andre dage,
og da er hevnen vår.
Det høres vondt og bittert,
jeg ynket dem som sa det,
som ikke øynet annet håp
til fremtidens år.»

I «Leksikon om Lys og Mørke» må vi nesten lete etter «måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av krykker for i det hele tatt å forsøke» ( s. 334). Men selv i en slik situasjon så er budskapet fra Ingeborg Refling Haagen at seierherrene må besinne seg, må være seg bevisst hvilke verdier de vil bygge freden på. Livet er hellig, og mennesket har ingen rett til å dømme noen til døden:

«Ved fangenskap innsnevres rummet
for et vesen.
Og det har staten rett til
såvidt den har en grunn.
Men dødsdom stanser tiden,
vår vei mot evigheten.
En dødsdom er en Gudsdom
og brøde i samme stund»

(Grini-natten)

Det ble en rar 17. mai i år. Vi har følelsen av å leve i en skjebnetid. Men nettopp i slike tider, når vi skal bevege oss inn i ei ukjent framtid, er de grunnleggende verdier humanisme, toleranse og menneskeverd viktige merkesteiner.

Ordførerens dikt: Den gamle pioner

INGEBORG REFLING HAGEN, DEN GAMLE PIONER OG 1. MAI

Det er naturlig i jubileumsåret for Ingeborg Refling Hagen å stoppe opp ved henne den 1. mai. Det mest nærliggende å ty til i denne forbindelse er boka «Den gamle pioner» (1937), der det første diktet, med samme navn som boka, dreier seg nettopp om 1. mai.

Ingeborg Refling Hagen var sterkt knyttet til arbeiderbevegelsen. I forordet til boka skriver hun: «Jeg ønsket å hilse mine kamerater med et dikt. Men diktet blev til flere dikt, og diktene blev til slutt ei bok..så tilegner jeg boka til min beste og kjæreste kamerat og venn, den norske arbeider.» (m.uthev.)

Jeg synes det er et fantastisk fint dikt, men det er for langt til å få plass i gjesteskribent-spalten. Jeg har derfor gjort det vanskelige valg å plukke ut fire vers. (Vers 3, 4, 5 og 6)

Den gamle arbeideren og foregangsmannen ligger syk, men lyden fra 1.mai-toget når den gamle pioner. Han ber ei lita datter-datter som er hos ham, åpne vinduet så han kan høre trommene og sangen. Men han vil også se toget; «Jeg vil krabbe meg til karmen..gi meg kjeppen! Jeg vil følge! Det er tungt å bli så krakastiv og støl».

Men hva som står på bannerne klarer han ikke å lese:

Kan du lese innskriften på bannerduken, Berte Marje?
«Bygge», står det bestefar, «bygge landet mitt»
Riktig ja! Men hør så fint dom synger,
sjå om jenteflokken holder tritt!
Blæs i horn og bærer silkefaner,
spee solskinnsrøster setter inn,
gjør den tunge Internasjonalen
til en jubelsang i strupen sin.

Se den kjempestore lerretsduken,
Berte Marje les!
Hvad står det der?
«Alderstrygd til alle som er utslitt»
Da blir itte jeg til byrde mer.
Det vi grudde verst for, blir det beste,
alderdommen blir en vakker kvileplass,
der vi sitter som en selvgod bas,
og ser på
nye arbeidsskiftet spenne sig for tidens tunge lass

Hei du! Der kjæm jord og sten og jernet og metallet.
Han som bærer fanen er’n Harald vår.
Der kjæm murera og elektrisiteten,
hør så seiersvisst som trommestikken` går.
Hører du den kjente melodien?
Gamle Frankriks vakre Marseillais?
Men hvad står det på den røde duken?
Skund dig, Berte Marje, skund dig, les!

«Hele folket vårt i arbeid!», står det, bestefar.
Tenkte jeg det itte, det er bra!
Å, slikt liv det blir i landet, Berte Marje.
Bare bestemor hadde levd i dag!
Sittet jemte oss og hørt på låta,
tenkt tilbake på de første slag.
Jeg fikk avskjed da jeg gikk i toget;
hu tok fatt da jeg var arbeidsløs,
slet seg ut for oss og for idéen
for å skaffe mig og mor din brød.

I Dagbladet for to uker siden kunne vi lese at «Corona-krisen vil sannsynligvis føre til den verste økonomiske krisa siden den store depresjonen på 1930-tallet». Vi er nok adskillig bedre rustet enn i det tiåret Ingeborg Refling Hagen skrev «Den gamle pioner», til å stå imot de verste økonomiske og sosiale utslag av pandemien. Men likevel er det i dagens situasjon viktigere enn noen gang å holde fast på 1. mai-budskapet, «ideen», som Ingeborg Refling Hagen så sterkt minner oss om i diktet: Ideen som må ligge til grunn når vi skal «bygge landet» etter pandemien. Ideen om sterke fellesskap, internasjonal solidaritet og arbeid til alle, som i neste omgang er en forutsetning for å sikre velferdsstaten slik vi kjenner den – bare slik vil vi kunne ta vare på den «nordiske modellen», med trygghet for arbeid, bolig, utdanning og helse, og der de eldre opplever «alderdommen som en vakker kvileplass».

Ordførerens dikt: Agaton lappeskomaker

Vignett med tekst: "Ordfører Nils velger seg dikt av Ingeborg Refling Hagen" og portrett av Nils Røhne

Agaton Lappeskomaker og Halvorstua

I denne spesielle påsken har jeg begynt å gå ei “ny” turløype i skogen. Den bringer meg til plassen der Halvorstua lå, i Præstmarka, 4 – 5 km fra Tangen. Den første som bodde i Halvorstua, var skredder Halvor Kristoffersen (han døde i 1861). Han var gift med Marte Simensdatter. De hadde dattera Marja Kristoffersen, som giftet seg med Ola Auensen – skomaker og sjømann fra Eidsvold. Ved folketellinga i 1900 bodde paret (Marja og Ole) på Halvorstuen, «med moren til Marja og tre fosterbarn: Bortleiet af Fattigvesenet. Det var vanlig at plassene hadde noen legdsmedlemmer fra det offentlige, husmennene var en del av sosialvesenet i bygda.» (Plakat ved Halvorstua). Kanskje de hadde kommet dit ved den ordningen som heter licitasjon, og som Ingeborg Refling Hagen skriver om i den rystende fortellingen fra Stange, Loke sår havre, som ble utgitt i 1922.

På informasjonsplakaten ved Halvorstua kan vi lese: «Halvorstua hadde en fin oppmurt brønn, nordvest fra husa. Meget fin brønn – og en tragedie. Det var en ulykke i Halvorstua, en gutt druknet i brønnen: 27.02.1866 Johan Olsen 6 år Stensaasenstuen. Han døde ved et ulykkestilfelle i det barnet faldt i en ved huset værende Brønd.» Johan var barnebarnet til Halvor.

Ingeborg Refling hagen var småkårsfolks forsvarer, og i boka «Vi må greie oss selv» forteller hun om livet blant småkårsfolk på Hedmarken i tidligere tider. Et hardt liv, med både gleder og tragedier, som en kan føle en kommer litt nærmere, når en står og ser på restene av steingjerder og steinrøyser ved det som en gang var husmannsplassen Halvorstua.

Ved århundreskiftet bodde det, som nevnt over, en skomaker i Halvorstua, Ola Auesen. Ingeborg Refling Hagen har et dikt som heter AGATON SKOMAKER. Her heter det om noen navn hun ser på gamle kors på kirkegården, at de «da jeg var lita», var «fattige, kruggete, grå». Slik ser jeg også for meg «slitets adel», som en gang bodde i Halvorstua.

Agaton lappeskomaker

Jeg gikk over kirkegården, tilfeldig falt vegen min der,
og øyet flakket fra støtte til kors, ørkesløst, fjernt og nær.
Tanken var opptatt med annet, jeg så ikke selv hvor jeg fór.
Visste slett ikke at sansen været i gamle spor.

Etterpå kom det tilbake, da så jeg hva øyet har sett.
Navnene fra de morkne kors, tok skikkelse, skap og lét
Agaton, Anton, Helene, hvor fikk de de navnene fatt.
Petrus, Simon og Anna, har haugianerne valgt.

Ja, da jeg la hodet på puta, stimlet navnene på.
Agaton, Anton, Helene, gamle da jeg var lita,
fattige, kruggete, grå.

Agaton lappeskomaker, det luktet lær av minnet.
Bekkete, stive hender, han satt bak et berg av skor.
Men smilte da jeg trakk mine av, og ba om ei grime på.

Hva heter den vesle jenta, hvor bor du, hvor er du fra?
Datter til møller’n, fem år, og størst – – –
Mor kommer etter med penger, hun måtte gi grisen først.

Sett deg bån, der kommer katten, stell litt med pusen min
mens jeg nester fillene sammen, og flikker på skoen din.
Og du som er datter til møller’n, synger vel kanskje en lall
for nå etter onga er borte sakner jeg stubb og trall.

Det lukter lær av minnet, det svømmer et smil i sinnet.
Lista rundt golvet var is og rim,
og ikke smeltet snøen jeg hadde dradd med meg inn.
Likevel frøs jeg slett ikke, her var så lunt og stille,
Agaton lappeskomaker – – – det svømmer et smil i sinnet.

Men var det da kors eller støtte på gamle Agatons grav?
Ei nedsøkken tue, et skår av en kopp – – –
et skår med et lite bilde på, hadde speilet seg i sinnet,
hadde rørt ved et barndomsminne, og sagt meg
hvor stedet var.

Kvinnedagen 2020

Yngvild Fagerheim holder tale

Yngvild Fagerheim, Lise Selnes og Birgitte Grimstad beveget og engasjerte de ca. 100 som var møtt opp til utstillingsåpning og feiring av 8.mars på Fredheim.

Bli med på «Je vil hem att»

Je vil hem att” – nytt uteteater på Utvandrermuseet!

11. og 12. september settes det opp et helt nytt utendørs musikkteater basert på Ingeborg Refling Hagens tekster på Utvandrermuseet i Ottestad. Sanger Bernt Ola Volungholen har manus og regi, og sammen med komponist Wollert Krohn-Hansen utvikler han ny musikk for et profesjonelt teaterorkester. På scenen sammen med Bernt Ola står Anna Sundström Otervik, Andreas Dillerud Olsen og Johanne Kippersund. Og kanskje du?


Forestillingen «Je vil hem att» er en av storsatsingene i 125 års-jubileumsåret for Ingeborg Refling Hagen. Stiftelsen Ingeborg Refling Hagens Kulturhus Fredheim står som arrangør for oppsetningen, med Stange kommune og Utvandrermuseet som gode samarbeidspartnere. Det er nettopp utvandringen til Amerika som ligger som tematisk bakteppe i forestillingen, som er satt til mellomkrigstiden. Vi møter både de som drømmer om å reise ut og savner de som har dratt, og de som lengter hjem. Hovedvekten av tekster er hentet fra Refling Hagens diktsamlinger «Je vil hem att», «Vårvåt lørdagskveld» og «Elva flyt så stille».

STATISTER OG KORISTER SØKES!
Nå er vi på utkikk etter korsangere og statister til de store scenetablåene! Statistkoret skal bestå av 15-20 personer, og vil være med på flere musikalske nummer og ha mindre roller i stykket. Det vil bli et par prøvedager i juni og produksjonsperiode fra 31. august. Alle mellom 15 og 100 år, som har noe sang/scene-erfaring og synes dette høres spennende ut er hjertelig velkomne til å søke. Bare send en e-post med noen linjer om deg selv til johanne@kippersund.no innen 10. mars!

Forestillinger:

11. september kl. 18:00

12. september kl. 14:00 & 18:00

Museumsnatt 2020: Utvandrermuseet og Fredheim

Utvandrermuseet skriver om samarbeidet med Fredheim, og presenterer programmet for Museumsnatt 2020. Ingeborg Refling Hagen satte ord på emigrantenes erfaringer, og Utvandrermuseet blir en spennende ramme for et møte med denne litteraturen.

I media: Hamar Arbeiderblad om program for 7.-klassinger

Huset Fredheim har mye historie å formidle. Våren 2020 kom elever på 7. trinn fra alle skolene i Stange kommune til Fredheim for å lære mere om Ingeborg, 2. verdenskrig og arbeidet mot fascisme og nazisme.

Hamar Arbeiderblad var innom sammen med en av klassene og har trykt en fin reportasje. Gode tilbakemeldinger fra elever og lærere inspirerer også.