Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]

Ingeborg og Ossietzky

Stange-ordfører Nils Røhne fortsetter å velge ut og kommentere dikt og tekster av Ingeborg Refling Hagen. Her skriver han om boka «Utenfor balkongen» (1936).

«TREET KJENNER JEG PÅ FRUKTA, OG LORTEN KJENNER JEG PÅ LUKTA»

(Ingeborg Refling Hagen i «Utenfor balkongen»)

1936: Ingeborg Refling Hagen får diktergasje og Carl von Ossietsky får utdelt Nobels fredspris.

På Ingeborg Reflings Hagens forlag, Aschehoug, utga Hallvard Rieber-Mohn i 1974 boka «Ossietzky – En studie i sivilt mot».

Fredsprisutdelingen til Carl von Ossietzky vakte stor oppsikt i samtiden. «To ganger har debatten nærmet seg stormende vindstyrke ute og hjemme: I 1936, da fredsprisen (for 1935) ble tildelt den tyske pasifist og journalist Carl von Ossietzky, og i 1973 da den tilfalt fredsforhandlerne for våpenstillstand i Vietnam, Henry Kissinger og nord-vietnameseren Le Duc Tho.» (Rieber-Mohn, s. 7)

Da tildelingen til Ossietzky var et faktum, så skrev Aftenposten følgende: «..Nobelkomiteen har sikkert valgt etter beste skjønn og overbevisning. Det ville være meget beklagelig om Tyskland så en demonstrasjon mot dets statsform (nazismen) i den stedfunne utdeling..» (Rieber-Mohn s. 16) Stortingets president, Carl Joachim Hambro var svært misfornøyd med hvordan Nobel-komiteen hadde håndtert saken, i Koht og Mowinckels fravær fra komiteen, da de ga prisen til Ossietzky. (Controversies and Criticisms, Øyvind Tønnesson, Nobelprize.org Peace Editor, 1998 – 2000)

Størst oppmerksomhet vakte den verdensberømte forfatter Knut Hamsun da han angrep Ossietzky (som satt i konsentrasjonsleir) og Nobelkomiteen i både «Aftenposten» og «Tidens Tegn»: «..Denne eiendommelige Fredsven tjener nu sin Fredsidé ved at være permanent «ubekvem» mot Myndigheterne i sit Fædreland!..Hva vil han ? Er det den tyske opprusting han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?».

Hamsun fikk svar på tiltale: «..Vi beklager at Knut Hamsun finner det tilbørlig å ta til orde mot en forsvarsløs og målbundet fange til fordel for et enemektig politisk styre..» Svaret var undertegnet av 33 norske forfattere, blant annet – jeg hadde nesten sagt selvsagt, av Ingeborg Refling Hagen. (Den norske forfatterforening gjennom 50 år, s. 457)

Ingeborg Refling Hagen var i åndelig forstand i slekt med Ossietzky. Hele hennes liv er også «en studie i sivilt mot». Der Ossietzky utfordret Hitlers nazi-Tyskland gjennom tidsskriftet «Weltbuhne», var Ingeborg Refling Hagen med å starte den illegale «Jøssingposten».

Og samme året som Ossietsky får fredsprisen, og som en følge av dette at «Hitler forbød tyske statsborgere å motta Nobelpriser for all framtid» (Rieber-Mohn s. 22), får Ingeborg Refling Hagen som den andre og yngste kvinnelige forfatter i historien, diktergasje av det norske Storting. (Med 81 mot 48 stemmer) Det er interessant at det kan trekkes noen paralleller mellom diskusjonen om Nobelkomiteens fredspris til Ossietzky og diskusjonen om diktergasje til Ingeborg Refling Hagen.

Det var blant annet boka «Utenfor balkongen» som ble trukket fram og brukt mot at Ingeborg Refling Hagen skulle få diktergasje . Boka gir et uhyggelig bilde av fascismens frammarsj i Italia, og av hvordan Mussolini benyttet mafiaens folk og kontaktnett i sin maktkamp.

Carl Joachim Hambro raste mot tildelingen, og kritiserte bøkene hennes i avisene. Hun var kontroversiell politisk, og i boken Utenfor balkongen fra 1936 hadde hun, ifølge kritikerne, fornærmet et annet lands statsoverhode (Mussolini).

Stortingsrepresentant for Bondepartiet, Erling Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson, sa i sitt innlegg: «Jeg synes ikke at det vitner om en riktig tankegang, når man er gjest i et land og så kommer hjem og snur sig mot det land med kritikk som hun har gjort», men han la til at «hun er like fullt et stort geni», og stemte for diktergasje. Sven Svensen (H), fulgte sin formann Carl J. Hambro, viste bl.a. til «Aftenposten» og framholdt at «det neppe er et heldig tidspunkt man har valgt til å komme med forslag om dikterlønn til Ingeborg Refling Hagen i samme øyeblikk som hun har skrevet en bok som «Utenfor balkongen». Jeg kan ikke være med på å anbefale den diktergasje.» (Stortingets forhandlinger, 1936)

Kritikerne av fredsprisen til Ossietsky ville ikke fornærme Hitlers Tyskland. Kritikerne av diktergasje til Ingeborg Refling Hagen ville ikke fornærme Mussolinis Italia. Men de vant ikke fram – Ossietsky fikk fredsprisen og Ingeborg Refling Hagen fikk sin diktergasje, samme år i 1936. Ossietsky døde to år etterpå, mens Ingeborg Refling Hagen på mange måter førte Ossietzkys verdier og kamp videre gjennom sitt motstandsarbeid under andre verdenskrig.

«Treet kjenner jeg på frukta, og lorten på lukta»

Et lite utdrag fra «Utenfor balkongen»:

«..Mener du at Benito Mussolini støtter mafian og camorran?»

«Hvor har han ellers lært håndverket sitt? Han kan det der. Og han kjenner og benytter sig av det i stor stil slik som embetsfolk har gjort det i mannsaldre nå. Han er socialistenes verste fiende»

«Han var jo socialist.»

Bonden spyttet. «Han var «Benito», var han, og han er «Benito», og han blir aldri a’ent enn «Benito». Jeg kjenner folk av den typen der: «Hatt det vondt da han var liten», bonden gjeipet. «Går og klager på foreldrene sine og er hatefull. En onge kan godt være hatefull, en voksen også, hvis han ikke har mere vett og ikke kan fri sig fra det som såret ham da han var liten. Men den som tror sig å være voksen nok til å styre land og rike, han må ikke åpent bekjenne at han hater foreldrene sine. Er han voksen nok til å styre, må han være voksen nok til å forstå. Og er han voksen nok til å forstå, så hater han ikke. Men slike som han, hater alt det de selv ikke har skapt, det er hemmeligheten. Han hadde ikke noe å si overfor foreldrene sine den gang de gjorde ham, det er det han er arg for.»

«Du snakker åpent når det gjelder Benito Mussolini?», smilte Sicilianeren.

«Treet kjenner jeg på frukta, og lorten på lukta», svarte bonden..» (s.48, 49)


Fredheim fikk «Fattig jul»-bladet

En generøs giver: Reidar Hval overrekker Alle kvinners julenummer fra 1949.

Bladet Alle kvinner spurte i 1949 forskjellige forfattere om bidrag til sitt julenummer. Dette var årsaken til at Ingeborg Refling Hagens dikt «Fattig jul» ble til.

Nå har Reidar Hval gitt Fredheim et ekte klenodium: bladet fra 1949!

Det er spennende og interessant å se hvordan diktet bli presentert første gang det ble trykt. Vi takker så mye for gaven, den skal bli tatt godt vare på!

Diktet «Fattig jul» og mer om bakgrunnen kan leses her.

Ingeborg Refling Hagen skrev en del tekster på forespørsel fra aviser og blad. Det er faktisk mulig at Ingeborg har skrevet dikt eller noveller som vi ikke kjenner til, og dersom noen andre har gamle aviser eller blader med tekster av henne vil vi svært gjerne ha tips.

«Fattig jul» på Stange biblioteks fasade

Bilde av banneret med diktet "Fattig jul" hengende på biblioteket på Stange

Stange kommune pyntet biblioteket og Storgata med Ingeborg Refling Hagens dikt «Fattig jul» for å markere 125-årsjubileet i 2020.

«Fattig jul» ble skrevet en gang et ukeblad tok kontakt med flere diktere og forfattere og spurte dem om minner fra en julefeiring i fattigdom. Ingeborgs svar ble en protest mot selve spørsmålet: enda «nye» klær ungene fikk til jul var «oppatsydde», kjentes ikke hennes barndoms jul «fattig»:

FATTIG JUL

Fattig jul har jeg aldri hatt,
for ser du, vårt tre rakk i taket.
De fattige hadde en liten topp
eller et lys i en stake.

Fattig jul var no’ skittent grått
hvor ongene ikke fikk bade.
Vi dukket i stampen en etter en
og kleddes i julegaver.

Fattig jul var ei nedklemt seng
hvor halmsekken ikke var skiftet.
Vi lå på ei trone av årets halm
og drømte at aksene glitret.

Fattig jul kom på sokkelabb
så frossen i tynnslitt kjole.
Vi hadde «nytt» – som var «oppattsydd»
og linduk på julebordet.

Fattig jul har jeg aldri kjent
for mor hadde Alladins-gaven
og henne tjente den mektige ånd
som henter juveler fra haven.

Anton og Matja var med oss til kvelds,
så ringen vart vid omkring treet.
Fattig jul har jeg aldri kjent.
Den stanste nok utafor leet.

«Anton og Matja» i siste vers var naboene fra den vesle plassen «Andrestua» som var midt i det som nå er ny-bebygde Vikslia på Tangen. Naboen Matja dukker opp i mange av Ingeborgs bøker, en varm og omsorgsfull person som dessverre måtte oppleve at mange av ungene hennes døde av sjukdom. Gode naboer som kom innom på julekvelden og sørga for at ringen rakk rundt treet var spesielt viktig for den vesle familien etter at faren til Ingeborg var død, og søsken var emigrert til Amerika. Derfor er det flere følelser i de to første linjene av siste vers enn vi får med oss ved første lesing. Små handlinger kan bety mye for andre..

Vi aner av diktet at fellesskapet, kulturen og mors fortellinger gjorde Ingeborgs barndoms jul så rik på opplevelser.

Med dette ønsker vi dere godt nytt år fra Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim! Vi håper å kunne invitere til mange fine arrangementer også i 2021, forhåpentligvis blir færre av dem utsatt eller avlyst.

Foto: Marita Karlsen

Jubileumskonsert: Ingeborg Refling Hagen 125 år

Bernt Ola Volungholen. Foto: Marius Huse

Arrangør: Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim
Tangen kirke 19. des. 2020

Konserten kunne ikke gjennomføres med publikum grunnet covid-19 og smitteverntiltak i Stange, Ringsaker, Løten og Hamar kommune. Den ble derfor filmet og gjort tilgjengelig via Fredheims nettsider og Facebook.

Filmen var tilgjengelig til og med siste juledag, 13. januar 2021.

Medvirkende:

Bernt Ola Volungholen, baryton

James W. Dickenson, piano
Elise Stabell Sauge og Torfinn Hoffart, cello
Vidar Olaussen, Anna Vestli-Solvang og Lucas Frydenlund-Arnesen, opplesning

Anne Jorunn Kydland, introduksjoner
Sigbjørn Johnsen, bekransning av Ingeborg Refling Hagens grav 

På programmet:

Folketoner og musikk av bl.a. Adolphe Adam, Cassado, Purcell, Schubert og Sibelius  

Juledikt av Ingeborg Refling Hagen og Inger Hagerup, «Piken med svovelstikkene» av H.C. Andersen

Filmopptak og lyd:

Thor Hauknes

Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim takker alle aktører for en fin konsert, og for at vi fikk dele opptaket med et stort publikum på Fredheims nettside og Facebook-side.

Presentasjon av boka «Det brenner en ild»

Redaktør Berit Tversland presenterer boka
«Det brenner en ild
Ingeborg Refling Hagen
Dikter, formidler og aktivist»

Lars Kulbrandstads foredrag om språk

Vi har fått lov til å legge ut teksten til foredraget Lars Kulbrandstad holdt den 20. september på arrangementet «Ingeborg Refling Hagen og språket»:

Morsmålet (PDF)

Bua på Fredheim – et restaureringsprosjekt

Steinlekter legges – Vidar Olaussen og Petter Mohn

Fredheim skal bevares

Alle som nå besøker Fredheim vil legge merke til at det er nedlagt et stort arbeid i istandsetting av bygninger og uteområder. Det var mye forfall og vedlikeholdsetterslep da foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim overtok eiendommen i 2015.

Fredheim er avsatt som hensynssone for bevaring av kulturmiljø i kommunedelplan for Tangen og kulturminneplan for Stange. Det betyr at bygninger og utearealer skal bevares og vedlikeholdes som kulturminner. Det er ingen motsetning mellom bevaring av historiske verdier, og bruk til kulturarrangementer, tvert imot. Vern gjennom aktiv bruk er ofte det beste vern. Foreningen har da også fullt ut satset på bevaring og restaurering, slik at de eldre delene av Fredheim-eiendommen bevares slik de var i Ingeborgs tid. Det gjelder ikke minst de dekorerte interiørene, som er påkostet omfattende restaurering. 

De bygningsmessige restaureringsarbeidene på hovedbygningen, og oppføring av det nye servicebygget, er begge utført av byggmester Svein Erik Wolden, innvendig malerarbeid og malerirestaurering av malermester Anne Louise Gjør. Murer Tore Granmo har gjort murarbeidene. I tillegg til disse har det også vært en formidabel dugnadsinnsats. Istandsettingsarbeidet er støttet av bl.a. Norsk kulturminnefond og tidligere Hedmark fylkeskommune. 

Men fortsatt gjenstår noe restaureringsarbeid. Det lille tilbygget ved kjøkkeninngangen venter på tur, mens bua – det tidligere bryggerhuset – nå er under arbeid. 

Bryggerhus og soveanneks

Før det kom bad og vaskemaskin til Fredheim, var bua bryggerhus, dvs. stedet der det ble vasket tøy, men også bakt – et slags grovkjøkken. På et bilde fra 1930-tallet kan vi se at bua den gangen hadde to dører, den ene inn til det som sikkert var vedbod – en naturlig ting å ha i tilknytning til bryggerhuset.

Fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet var bua soveanneks for unge gutter som bodde på Fredheim, da spesielt sivilarbeiderne. Da var bryggerhus og vedbod slått sammen, og vegger og tak isolert med flis, og kledd innvendig. Det ble også bygd til en utedo på nordøst-sida, den var der neppe den gang det var bryggerhus. Det kunne sove opp til 5 -6 karer i det lille rommet i perioder, i oppsnekra køyer, og på golvet. Hele bua er på snaut 20 kvadratmeter.

På 1960- eller tidlig 1970-tall ble det laget en stor platting foran fasaden mot tunet. Den var ikke beregnet på noe latmannsliv med kaffekos og soling, den ble bygget for bruk som teaterscene på det årlige Wergelandstevnet, selve bua var skuespillergarderobe. Ofte ble det satt opp kulisser foran fasaden, men noen ganger var bua en egnet som kulisse i seg selv, for eksempel ved framføring av Wergelands «Fjellstuen».

Vi vet ikke årstall for bygging og ombygging. Detaljer i bygninger tilsier at den ikke er så gammel som hovedbygningen, som er fra 1895. Avisrester i golvet tyder på at det ble isolert i 1939. Innvendige vegger og himling kom nok litt seinere. Da veggkledninger ble fjerna, kunne vi se at bindingsverket består av stolper og bjelker fra minst to perioder. Oppe på det trange loftet kan vi se innsida av ytterpanelet i gavlen, det er helt tilsotet av røyk. Det forteller for det første at bryggerhuset hadde åpen grue, og åpen himling opp til mønet, men det forteller også at ytterkledninga på bua fremdeles er den samme som i bryggerhus-tida. Det er en kledning med stående over- og underliggere, av billige, delvis ukanta bord med vankant.

Store skader

Før istandsettinga begynte i vår, hadde bua store råteskader. Det mest alvorlige gjaldt lekkasjer gjennom taket på baksida, som gjorde at store deler av den ene takflata, en del av golvet rundt pipa, og nesten halve bakveggen, måtte rives helt, for å bygges opp igjen. Det var også flere steder skader på svill og kledning nær bakken, fordi terrenget hadde grodd opp til treverket. Plattingen, kombinert med ei manglende takrenne, hadde også bidratt til at både endene på kledningsbord, nedre del av døra, og konstruksjonen rundt, hadde råteskader etter sprut fra nedbør. Bua hadde to vinduer, som begge har store skader. Det ene er eldre enn bua, og er åpenbart gjenbruk fra en annen, eldre bygning. Pipa er ganske kunstferdig oppmurt, med utstikk over takflata, og «pølsefuger» – men dessverre med dårlig kalkmørtel, så fuger er blitt utvasket, og mange steiner er rast ut.

Kulturminner for alle

Bua settes i stand på dugnadsbasis, under kulturvernfaglig ledelse, og med spesialisthjelp til slikt som muring og vindusrestaurering. Istandsettinga skjer etter antikvariske prinsipper: Det skal ikke skiftes ut mer enn helt nødvendig, og nye bygningsdeler skal være som de gamle, også der det ikke er synlig. Det er et interessant poeng at dugnadsgjengen stort sett består av tidligere sivilarbeidere og bua-beboere! Prosjektet får støtte fra «Kulturminner for alle» – et samarbeidsprosjekt mellom Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen, som gir støtte til istandsettingsprosjekter som også innebærer opplæring og formidling. Støtten bidrar godt til å finansiere direkte materialkostnader og eksterne tjenester. Det blir brukt mye brukte materialer til å erstatte råteskader, og taket blir etter reparasjoner tekket med gammel teglstein igjen – men nå med en kraftig takpapp under. Ideen er at bua skal bevares mest mulig slik den var da den var i bruk til soveanneks for sivilarbeiderne.

Pilegrimsovernatting

Innredningen vil bli tilpasset nye overnattingsgjester, da spesielt pilegrimer på vei mot Hamar og Nidaros. Pilegrimsleden følger fylkesvegen forbi Fredheim, og det er etablert et samarbeid med Pilegrimsenteret på Hamar.

Kom innom!

Besøkende på Fredheim vil kunne se den pågående restaureringa av bua, og følge med på framdriften. Alle er også hjertelig velkomne til å slå av en prat med dugnadsfolkene, og få vite mer om både bua og istandsettinga – og kanskje bidra med noen tips?

Under er et utvalg bilder fra restaureringsprosessen.

Tekst og foto: Tore Lahn

Mjøsfolk: «Kjenner du kjæresten min?»

Her er den fine, nye melodien på «Kjenner du kjæresten min?» framført av Mjøsfolk. Thor Hauknes har filma og redigert:

Ordførerens dikt: Grini-natten

For to år siden ga forfatteren Simon Stranger ut boka “LEKSIKON om LYS og MØRKE». Boka er en roman, men forfatteren har bestrebet seg på å beskrive de historiske hendelser så nøyaktig som mulig. Boka tar utgangspunkt i kunstneren Gunter Demnigs «snublesteiner». Snublesteinene er støpte brosteiner i messing, felt ned i fortauet foran steder der jøder som ble drept under andre verdenskrig, bodde. Samme år som boka kom ut, var det plassert ut ca. 70.000 snublesteiner. Europas fortau ville nærmest blitt dekket av messing dersom Demnigs prosjekt noen gang fullføres, skriver Stranger.

Hver stein minner oss om holocaust og også om at jødene i Norge ble arrestert og sendt til den sikre død i Hitlers konsentrasjonsleire, med hjelp av norsk politi, I Hamar har vi en slik snublestein i Grønnegata, ved inngangen til Hamar Fengsel. Fritz Robert Mankiewicz ble arrestert av lensmannen i Hamar den 26. oktober 1942. Han skjønte hva som ventet ham og tok natt til 27. oktober en giftpille han hadde skjult i signetringen sin.

I «LEKSIKON om LYS og MØRKE» er historien bygd opp rundt etterkommere av Hirsch Komissar, hvis navn også står på en snublestein, i Trondheim. Han ble skutt etter 9 måneders fangenskap i beryktede Falstad leir, i Levanger kommune. Forfatter Strangers svigermor, Grete, var barnebarnet til Hirsch. Tilfeldighetene ville at da hennes far med familie flyttet til Trondheim, så endte de opp med å bosette seg i Jonsvannsveien 46. Jonsvannsveien 46 ble etter krigen kalt «Bandeklosteret», for her holdt den beryktede Rinnan-banden til. Henry Oliver Rinnan er selve inkarnasjonen på hva et menneske er i stand til å begå mot et annet menneske.

Beskrivelsen av det som hendte i kjelleren i Jonsvannsveien 46 den 26. april 1945, unndrar seg enhver karakteristikk. Det finnes ikke ord i det menneskelige vokabular for å oppsummere en slik ondskap og galskap. Resultatet var at tre parterte lik ble båret opp fra kjelleren. «Blodet fra bunnen av kassene drypper ned på filleryen og siver inn i ullstoffet», forteller Stranger.

Noen år senere flytter altså Gerson Komissar inn og snart skal Strangers svigermor, Grete, bli født. Og hun skal leke med sin søster i den samme kjelleren som ubeskrivelige forbrytelser ble begått. Spennet mellom barnslig uskyld og voksne menneskers ondskap kan vanskelig bli større.

Dette var noe av bakteppet for min 17. mai tale i år. Nå når vi kan betrakte krigen i Norge med en avstand på 75 år, så kan vi kanskje si at vi må tilgi, at vi ikke må følge det gammeltestamentlige «budet» om øye for øye og tann for tann. Som Julius Paltiel, som overlevde både Falstad leir og mange år i tysk konsentrasjonsleir, og som giftet seg inn i Komissar – familien, ga uttrykk for: «Ikke fordømme, forfølge og anklage, men å tilgi, se fremover.» Det er imidlertid ikke vanskelig å skjønne at tanker om hevn og gjengjeldelse ulmet under overflaten, og også noen ganger kom til uttrykk etter krigsslutt. Ingeborg Refling Hagen advarte sterkt mot en slik utvikling.

Som jeg fortalte i min 17. mai tale så ble Ingeborg Refling Hagen under krigen hardt torturert og dømt til døden, men hun overlevd på mirakuløst vis. Og straks krigen var slutt så engasjerte hun seg i en verdikamp, for nå gjaldt det å vinne freden. Vi kunne ikke vinne freden ved å bli det onde vi kjempet mot. Hun engasjerer seg i kampen mot dødsstraff, og hun fortsetter sin kamp for humanismen og troen på det enkelte menneskes verd. I diktet Grini-natten advarer hun mot at fremtiden skal preges av hevntanker:

«..Det kommer andre dage,
og da er hevnen vår.
Det høres vondt og bittert,
jeg ynket dem som sa det,
som ikke øynet annet håp
til fremtidens år.»

I «Leksikon om Lys og Mørke» må vi nesten lete etter «måter å ta innover seg hendelser som er så ufattelige og bestialske at tankene og følelsene blir avhengig av krykker for i det hele tatt å forsøke» ( s. 334). Men selv i en slik situasjon så er budskapet fra Ingeborg Refling Haagen at seierherrene må besinne seg, må være seg bevisst hvilke verdier de vil bygge freden på. Livet er hellig, og mennesket har ingen rett til å dømme noen til døden:

«Ved fangenskap innsnevres rummet
for et vesen.
Og det har staten rett til
såvidt den har en grunn.
Men dødsdom stanser tiden,
vår vei mot evigheten.
En dødsdom er en Gudsdom
og brøde i samme stund»

(Grini-natten)

Det ble en rar 17. mai i år. Vi har følelsen av å leve i en skjebnetid. Men nettopp i slike tider, når vi skal bevege oss inn i ei ukjent framtid, er de grunnleggende verdier humanisme, toleranse og menneskeverd viktige merkesteiner.

Ordførerens dikt: Den gamle pioner

INGEBORG REFLING HAGEN, DEN GAMLE PIONER OG 1. MAI

Det er naturlig i jubileumsåret for Ingeborg Refling Hagen å stoppe opp ved henne den 1. mai. Det mest nærliggende å ty til i denne forbindelse er boka «Den gamle pioner» (1937), der det første diktet, med samme navn som boka, dreier seg nettopp om 1. mai.

Ingeborg Refling Hagen var sterkt knyttet til arbeiderbevegelsen. I forordet til boka skriver hun: «Jeg ønsket å hilse mine kamerater med et dikt. Men diktet blev til flere dikt, og diktene blev til slutt ei bok..så tilegner jeg boka til min beste og kjæreste kamerat og venn, den norske arbeider.» (m.uthev.)

Jeg synes det er et fantastisk fint dikt, men det er for langt til å få plass i gjesteskribent-spalten. Jeg har derfor gjort det vanskelige valg å plukke ut fire vers. (Vers 3, 4, 5 og 6)

Den gamle arbeideren og foregangsmannen ligger syk, men lyden fra 1.mai-toget når den gamle pioner. Han ber ei lita datter-datter som er hos ham, åpne vinduet så han kan høre trommene og sangen. Men han vil også se toget; «Jeg vil krabbe meg til karmen..gi meg kjeppen! Jeg vil følge! Det er tungt å bli så krakastiv og støl».

Men hva som står på bannerne klarer han ikke å lese:

Kan du lese innskriften på bannerduken, Berte Marje?
«Bygge», står det bestefar, «bygge landet mitt»
Riktig ja! Men hør så fint dom synger,
sjå om jenteflokken holder tritt!
Blæs i horn og bærer silkefaner,
spee solskinnsrøster setter inn,
gjør den tunge Internasjonalen
til en jubelsang i strupen sin.

Se den kjempestore lerretsduken,
Berte Marje les!
Hvad står det der?
«Alderstrygd til alle som er utslitt»
Da blir itte jeg til byrde mer.
Det vi grudde verst for, blir det beste,
alderdommen blir en vakker kvileplass,
der vi sitter som en selvgod bas,
og ser på
nye arbeidsskiftet spenne sig for tidens tunge lass

Hei du! Der kjæm jord og sten og jernet og metallet.
Han som bærer fanen er’n Harald vår.
Der kjæm murera og elektrisiteten,
hør så seiersvisst som trommestikken` går.
Hører du den kjente melodien?
Gamle Frankriks vakre Marseillais?
Men hvad står det på den røde duken?
Skund dig, Berte Marje, skund dig, les!

«Hele folket vårt i arbeid!», står det, bestefar.
Tenkte jeg det itte, det er bra!
Å, slikt liv det blir i landet, Berte Marje.
Bare bestemor hadde levd i dag!
Sittet jemte oss og hørt på låta,
tenkt tilbake på de første slag.
Jeg fikk avskjed da jeg gikk i toget;
hu tok fatt da jeg var arbeidsløs,
slet seg ut for oss og for idéen
for å skaffe mig og mor din brød.

I Dagbladet for to uker siden kunne vi lese at «Corona-krisen vil sannsynligvis føre til den verste økonomiske krisa siden den store depresjonen på 1930-tallet». Vi er nok adskillig bedre rustet enn i det tiåret Ingeborg Refling Hagen skrev «Den gamle pioner», til å stå imot de verste økonomiske og sosiale utslag av pandemien. Men likevel er det i dagens situasjon viktigere enn noen gang å holde fast på 1. mai-budskapet, «ideen», som Ingeborg Refling Hagen så sterkt minner oss om i diktet: Ideen som må ligge til grunn når vi skal «bygge landet» etter pandemien. Ideen om sterke fellesskap, internasjonal solidaritet og arbeid til alle, som i neste omgang er en forutsetning for å sikre velferdsstaten slik vi kjenner den – bare slik vil vi kunne ta vare på den «nordiske modellen», med trygghet for arbeid, bolig, utdanning og helse, og der de eldre opplever «alderdommen som en vakker kvileplass».