Wergelandfesten 2023

Helt siden 1800-tallet har 17. juni vært kalt «Wergelandsdagen». Hvilken annen norsk person har navnet sitt knyttet til en gitt dato?

Wergelands 215-årsdag ble en varm festdag, ikke bare takket være solstrålene. De mange fremmøtte var å se i hagen, på tunet, i Kulturlåven og i den svale Fredheimstua hvor omvisning ble tilbudt. Varierte innslag og aktiviteter vakte begeistring hos så vel små barn, tenåringer, ungdom som voksne.

Hesteskyss og binding av blomsterkranser, rebus, dokketeater og trylleskog appellerte til de yngste, og de unge hjalp til under aktivitetene før de gikk på scenen. I skyggen under telttakene kunne folk samtale. Rause gevinster til loddsalget var gitt av kunstnere og kulturinstitusjoner. Kaféen var godt besøkt, programinnslagene i Kulturlåven likeså. Wergeland ble presentert gjennom allsang, solosang, spill på trompet, klaver, fiolin, klarinett og harpe, gjennom tale, innledninger, kåseri, dikt, tablåer, skuespill. Fellesskap på tvers av alder og fint samspill mellom scene og sal oppstår når barn og voksne er både utøvere og tilhørere. En ekte familiedag og folkefest.

Dagen startet ved Gunnar Jansons byste av Ingeborg Refling Hagen i Fredheim-hagen (Se program). Da Ingeborg Refling Hagen startet stor feiring av 17. juni før 2. verdenskrig, så hun på Wergelands frihetsvilje og verdibevissthet som en vaksine mot en fremvoksende nazisme. Wergeland sto i forbindelse med «det Højeste og Bedste i Livet, […] det som aldrig dør, Menneskehedens Udvikling mod Lys og Frihed», skriver en dansk utgiver av Wergeland-dikt. Åpningen i hagen gled over i en syngende prosesjon. Alle deltagere fikk bære grener med de kjente, håndlagede papirblomstene, en forstørret utgave av vekstene i kurven til feen Florilla som ledet prosesjonen. I Wergelands skuespill Lyv ikke! møter hun motgang og mobbing, ikke med bitterhet og hevn, men med overskudd og overbærenhet. Blomstene i kurven kan også synliggjøre alt det såmannen Wergeland ga Norge.

Under familieprogrammet «Den dramatiske Wergeland» (ledet av Marte Spurkland) bidro mange barn, f.eks. med eventyret Røde og grå dompaper (Grav litteratur- og teatergruppe, Bærum), scener fra skuespillet Lyv ikke! (Bygdøy allé suttung), diverse politiske fabler (barn bl.a. fra Tangen og Hamar). Skuespillerduoen Lørum & Larsson (Trine Lørum Nyhus og Hillevi Skalmerud Larsson) fikk publikum til å humre gjennom en fornøyelig scene fra erindringsboka Hassel-Nødder.

Ungdommens tale for dagen innledet bolken «Den politiske Wergeland» (ledet av Petter Mohn): Alf-Eivind Koichi Fujita Steen grep fatt i Wergelands sang om Nils Justesen som han mente understreker at et samfunn som fokuserer på å skape gode forhold for barn, blir et fredelig samfunn. Grav litteratur og teatergruppe fremførte sterke dialoger fra Wergelands samlinger Jøden og Jødinden, bundet sammen av jødisk tradisjonsmusikk (Klezmer), spilt på fiolin. Historiker Odd Arvid Storsveen ga et fengende kåseri om Wergeland og de fattige klasser. Wergelands banebrytende metode var å møte samfunnets arbeidsfolk ikke ovenfra og ned, men direkte, lyttende. Gjennom sine populære hefter oppfordret han dem til selv å bedre sine kår. Slik la Wergeland grunnen til senere organisert politisk virksomhet. Erfarne Karen Høie og Svein Hellesøy fremførte Wergelands historie om Hans Jakobsen som etter eget skjønn har den beste ost på maten, nemlig frihet.

Applausen var vedvarende da Grav litteratur- og teatergruppe med stor spilleglede hadde vist Wergelands ungdomsdrama Irreparabile Tempus («Den uerstattelige» eller «forspilte» tid), et stykke om rollespill eller ekthet i livet, påpekte innleder Dagne Groven Myhren.

Siste bolk, «Den lyriske Wergeland» (ledet av Kristin Lyhmann), var gjennomsyret av musikk, et vellykket valg (Se program). Det gripende og monumentale diktet Svalen som Wergeland skrev for å trøste sin søster da hun mistet en datter, ble framført (delvis med koreografi) av flere barn og voksne, virkningsfullt omgitt av toner fra unge Solveig Schürmanns harpe, på samme tid vart og mektig formidlet. At mange har latt seg inspirere av Wergelands diktning, viste Sigmund Lahn (tenor) og Nicolai Arctander Karlsen (klaver) inderlig gjennom et knippe sanger tonesatt av Groven, Hurum, Kvandal og Sparre Olsen. Frø fra Wergeland spirer på ulikt vis. Som Olav H. Hauge skriver i dagboka 20. februar 1956:

«Alt ligg i frø hjå Wergeland: Bjørnsons varme og menneskekjærleik, Ibsens strenge tukt, Aasens målstræv, Moe og Asbjørnsen, Kincks merkelege biletrike sjåarstil, Collett Vogts lyriske begeistring, Obstfelder, ja endåtil Vinjes beiskleik og satire.

Endåtil i dette århundrad er han gjevaren og den som inspirerar. Bull er utenkjeleg utan han, Aukrust like eins, Nygard, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Holm. Ja, endåtil modernistane har gjenge i skule hjå han og kan ause av hans biletskapande fantasi. […]

Gud vite – han kan føda mykje enno, denne store åndi. Der noko stort vert til i landet vårt, er Wergelands geist med».

Foto: Katharina Asting, Maj-Christel Skramstad og Alexander Tøndel. Klikk på bildene for å vise større versjoner.