Utearealet på Fredheim har i sommer fått et skikkelig ansiktsløft. Gravemaskin har fjernet stubber, røtter og steiner og mye dugnadsarbeid har blitt utført for å opparbeide blomsterbed, restaurere og oppgradere steingjerde. Vegvesenet fjernet den gamle steinmuren mot riksvegen, men stein fra den har blitt brukt til å lage ny tørrmur oppover langs Vikslia. Rosebedet langs innkjøringa har fått en ny start og busker på ville veier har blitt temmet. Grasfrøet begynner også å spire og sprer fint grønnskjær omkring det nye driftsbygget etter all gravinga.
Litteraturfestivalen Ingeborgdagene er et kulturarrangement på Tangen med fokus på litteratur, men også teater, billedkunst, dans og musikk. Arrangementet er knyttet til Ingeborg Refling Hagens kunstnerhjem Fredheim. Her er noen glimt fra det som skjedde 2. og 3. oktober 2020.
Etter velkomst ved styreleder Inger Sleppen ble det bokbad med biblioteksjef Mailin Toft i samtale med forfatter Ellen Fjestad.
Koldtbord med fantastisk mat og smittervern-korrekt servering.
Opplesning Hallvord Reiar Michaelsen Steen framførte novella «Toner» fra Ingeborg Refling Hagens debut-verk «Når elv skifter leie», og James Dickenson spilte piano til.
Lørdag 3. oktober var det skrivekurs for 5., 6. og 7.-trinnselever ved forfatter Ellen Fjestad. Frode Kayser fortalte om sitt møte med Ingeborg Refling Hagen og Margrethe Nordmoen om hvordan Ingeborg var inspirert av folkesangen og folkekulturen. Til slutt åpnet Solbjørg Tveiten kunstutstilling med sang og tale, og de mange frammøtte fikk oppleve Roar Kjærnstads bilder på veggene i Kulturlåven.
Yngvild Fagerheim holdt en rørende tale til Roar Kjærnstad. Vi har fått lov til å gjengi den her:
Yngvild Fagerheim:
Tale til Roar Kjærnstad, ved åpningen av utstillingen hans på Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim, lørdag 3. oktober 2020.
Kjære Roar.
Kven hadde aning om at den vesle guten som sat og rugga i ein gyngestol på Sululi, og alvorleg studerte bildene til Olav (Starheim) skulle verte deg!
Når eg prøver å gå tilbake i tanken, kan eg ikkje hugse at vi snakka så mykje med deg, men kanskje fornam vi eit várt sinn som skulle få fred til å vere i seg sjølv og opplevingane sine – utan krevjande spørsmål. Men eg hugsar vel då du på ei juleutstilling kjøpte eit av krusa mine og stolt fortalde: Det er julegave til far. Det rørde meg sterkt, og gjer det framleis.
Så forsvann du for oss i mange år, langt ut i Europa – og dukka ein juledag fram av mørkret på trappa vår – og var i ferd med å verte vaksen og verdensvant. Elegant – men framleis med eit várt og varmt sinn. Så, i dag, ein vaksen Roar, Vallsetbuar og familiefar som skal, som alle som vågar å slå seg ned nordom Sinsenkrysset, få kjenne på problematikken: sentrum/periferi.
Då eg flytta til Espa for 40 år sidan, ropte venene mine ekstra høgt i fast-telefonen: Hvordan har du det der oppe!?? Svært urolege over at eg var flytta til skogs. Dette var rett nok før Bolleland!
For nokre år sidan kom Carl Nesjar innom oss heime. De veit, han som fekk Picassokunst opp på veggene i regjeringskvartalet – og som heldigvis slapp å oppleve det groteske, at Y-blokka er lagt i grus. Dette huset som i årevis på 1970-tallet var fylt med norske kunstnarar sin energi, då vi snekra saman fundamentet som all kunstpolitikk seinare har vore tufta på, nemleg at kunsten og kunstnarane i Norge skal ha levelege arbeidskår. – Carl Nesjar steig inn i Olav sitt atelier og utbraut: Du skulle jo ha vært i New York!
Ja, då han sa det forstod både Olav og eg kva han prøvde å sei: at bildene til Olav var like dynamiske som på ateliéene i New York, og at det burde ikkje vere ei hemmelegheit. Men vi kan jo ikkje alle vere i Berlin, London, New York – og for den saks skuld, Oslo. Har vi tru på at kunst med eit stort ord «høyrer folket til», må kunstnaren våge å tru at «sentrum», det er «der du sjølv er», og våge å utfordre eigne tankar og evner, i einerom, men med verdskunsten syngande som ei kraft rundt seg.
På opninga av Ingeborgdagane må vel vi som kunstnarar vere djupt rørde av hennar livsskjebne, der ein brutal krig sender henne meir eller mindre smadra, heimatt til barndomsheim og Tangen, frå eit pulserande, politisk engasjert kunstnarliv i Oslo – og her greier å reise seg att – og ause ut sine syner og kunnskap – ut over ungdom som var – og er – tørste.
Derfor, Roar, er der styrke å hente i eit så avsindig trassig sinn som Ingeborgs – som indirekte er skuld i at i eit hus på Espa kunne du ete heimebaka brød og sjå på bilder, og kanhende få trua på at det som var i ferd med å vakne i deg som smågut, var noko du ikkje stod åleine med. Kort sagt: Lidenskapen budde óg i nabohuset!
Takk for at du bur i Vallset med din vesle fine familie. At du har ei mor med energi som gnistrar oppi bakkane våre, og at du framleis kjenner uro og utferdstrang som viktig del av det å skape.
Stange kommunes kulturvernpris 2019 er tildelt Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim for den store frivillige innsatsen som er lagt ned i å redde kunstnerboligen på Tangen og ta stedet i bruk til kulturarrangementer.
Prisen ble utdelt på Tangen den 3. oktober 2020 av ordfører Nils Røhne og kultursjef Solbjørg Tveiten. Fredheims styreleder, Inger Sleppen, takket slik for tildelingen:
Kulturvernprisen 2019 fra Stange kommune
Det er med stor glede, stolthet, smerte og stort ansvar jeg mottar Stange kommunes kulturvernpris for 2019 på vegne av Ingeborg Refling Hagens kulturhus fredheim.
Glede ved at Stange kommune verdsetter et enormt stort arbeid som er utført siden 2015 – for å redde kunstnerboligen til Ingeborg Refling hagen, ved å restaurere bygningsmassen og uteområdet. Samtidig har vi holdt hjulene i gang og utviklet et kulturtilbud som skal ha bredde i seg. For Ingeborg Refling hagen var raus, hadde takhøyde og slapp til alle ulikheter og vektla menneskers verdighet.
Å bruke Fredheim er kulturvern!
Stolthet fordi vi har bevist at det går an å redde hus, redde utearelet og ta vare på en kulturarv.
Smerte fordi vi kanskje ikke har klart alt like bra. Kulturminner skal tas vare på. Balansen mellom å ta vare på det gamle, alle innspill fra ulike personer til tiltak til fornyelse og dagens materialvalg har vært krevende.
Og ikke minst ansvaret som påhviler ved å gå i gang med et slikt stort prosjekt, er enormt.
Jeg vil takke Stange kommune for velvillighet ved å stille garanti for lån i Sparebanken Hedmark for å kunne kjøpe eiendommen, for summer vi har mottatt til vedlikehold, tilbygg og kulturaktiviteter knyttet til jubileumsåret 2020.10.05 En takk for at dere drar lasset sammen med oss med å markedsføre og utvikle Fredheim til et kultursenter.
Å få igjennom en søknad om spillemidler i fylkeskommunen var stort, da vi opplevde en svært komplisert og trang fødsel.
En stor takk til Else Bjørke på kulturkontoret for tålmodighet og omtanke i den prosessen.
En stor takk til ordfører Nils Røhne som viste stort engasjement i saken, for din grundighet og gjennomføringsevne og vilje. For at du har hatt trua. I tillegg til politisk vilje i fylkeskommunen.
Alt dette har vært avgjørende for å få til ting. Jeg opplever mye positiv vilje blant mange. Vi startet med 0 kroner og har brukt snart 11. mill. kroner på kjøp, restaurering og tilbygg. Vi har søkt, søkt og søkt om penger. Vi har fått avslag og utrolig mange tilbakemeldinger om økonomisk støtte. I tida fra januar 2015 og til nå er det mange som yter mye arbeid og støtte for å få til ting. TAKK til alle!
Takk også til forslagstiller til kulturvernprisen 2019, medlem av Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim, Arnfinn Standerholen!
I 1995 ga grandniese Ingrid Elise Wergeland (IEW) (hennes bestemor var søster av Ingeborg Refling Hagen) ut ei bok om Ingeborg Refling Hagen med tittelen «Slik som kjærlighet vekker deg». Kapitlet «Forlagsdirektøren Ingeborg» tar utgangspunkt i Henrik Wergelands kjente formulering, som understreker betydningen av at folket får utdanning: «Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmanns lige». Og Ingeborg Refling Hagen minte oss om Wergelands «læresetning» på sin måte:
«-bokhylla di, så lærte han er stigen din hvorved du kan, selv om du er et fattig barn, bli overmannens like»
For Ingeborg Refling Hagen var overbevist om at uten opplysning, dannelse og kunnskap, og her spilte bøkene og kulturarven en avgjørende rolle, ja så var «hele fundamentet for vårt demokrati i fare.» Sitatet ovenfor, som henviser til Wergelands «stige», var et uttrykk for, skriver IEW, Ingeborg Refling Hagens overbevisning, som hun selv formulerte det: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».
Dagblad-kommentator Inger Merete Hobbelstad, sier det slik i sin kommentar, «Suttungenes arving», 11.juli 2014: «..Som motstandsarbeider var Refling Hagen blitt fengslet og torturert under krigen. Hun hadde opplevd litteraturen som støtte gjennom prøvelsene, og var opptatt av kunsten som noe som foredlet og styrket mennesket, noe alle burde ha tilgang til…Hun så det som en forutsetning for demokratiet at befolkningen ikke ble døvet av kommersiell kultur, men at alle, uansett bakgrunn, fikk tilgang til kulturarven og utvikle et personlig forhold til den kanoniserte litteraturen. «Et menneske som skaper, blir ikke ondt» var en av hennes noe naivistiske læresetninger.»
Jeg må innrømme at når jeg følger utviklingen i amerikansk politikk, med president Trump i spissen, så framstår det som en mulig skremmende illustrasjon av Ingeborg Refling Hagens formulering: «Demokrati uten opplysning ender i facisme».
Med denne formulering fra Ingeborg Refling Hagen i minnet, så er det all grunn til å være urolig for utviklingen i det amerikanske samfunnet og det amerikanske demokratiet. Det er mange faresignaler:
Den kunstneriske friheten i USA er under press: I Dagsavisen den 22. april kan vi lese om den årlige rapporten «State of Artistic Freedom». En rapport som overvåker og dokumenterer sensur og brudd på kunstnernes ytringsfrihet i hele verden. Den norske kontakten for rapporten, Sverre Pedersen, sier til Dagsavisen at «kunstnere blir i større og større grad angrepet både av Trump og hans støttespillere, med trusler og trakassering i sosiale medier». USA troner på toppen i rapporten, sammen med land som Kina, Russland, Tyrkia og Polen.
Og hva med Trumps opplysning, dannelse og kunnskap? I den anerkjente journalisten Bob Woodwards bok om Trump, siteres hans tidligere forsvarsminister Jim Mattis: «Donald Trump har kunnskap som et barn» (DN 5. sept 2018)
Den sittende amerikanske president er nærmest «på en annen klode» i forhold til Wergeland og Ingeborg Refling Hagens ideal.
Og en kan spørre seg om hva Trump leser, hvis han leser. Antagelig svært, svært lite, i alle fall tyder meldinger på at han ikke en gang gidder å lese de svært viktige daglige orienteringer fra egen stab. I VG 10. februar 2018 ble det vist til flere kilder og uttalelser fra Trump selv som viser at «Donald Trump aldri leser Presidentens daglige brifing (PDB), den viktigste daglige orienteringen fra amerikansk etterretning om mulige trusler mot USA. En tidligere CIA-direktør, Leon Panetta, mener Trump utgjør en sikkerhetspolitisk risiko.»
Med Ingeborg Refling Hagens «Demokrati uten opplysning ender i facisme» i minnet, er det derfor god grunn til å være skeptisk til utvikling hos vår fremste og viktigste allierte.
USA er dessverre i ferd med å bevege seg bort fra å være en rettsstat..
RETTSSTATEN
Reist av grunnfjell, bygd mot lyset, ligg vår rettsstat høgt og fritt. Ifra saga og historie finn vi kongevegen hit. Lovmenn skrittet foran stammen, mot det verk vi ser i dag. Kun ved lov kan landet bygges. Ulov bryter alt i kav.
Lovmenn førte oss til Eidsvoll, til den nye tids portal. «Hvor er plassen vår blant lande. Plassen vår i tidens hall?» «Menneskets – Den har vi rett på» svarer flagget da for oss, og det blager opp fra stammen, folder ut et hellig kors.
«Mennesket» – rettsstatens årsak, er dens åndedrett og ild. Blodomløpet i dets årer, Statens hjerte. Statens vil. I oss selv er livets kilde. «Kjenn deg selv», det er vår rett. Ulikheten er vår styrke. Individet gjelder det.
Steinlekter legges – Vidar Olaussen og Petter Mohn
Fredheim skal bevares
Alle som nå besøker Fredheim vil legge merke til at det er nedlagt et stort arbeid i istandsetting av bygninger og uteområder. Det var mye forfall og vedlikeholdsetterslep da foreningen Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim overtok eiendommen i 2015.
Fredheim er avsatt som hensynssone for bevaring av kulturmiljø i kommunedelplan for Tangen og kulturminneplan for Stange. Det betyr at bygninger og utearealer skal bevares og vedlikeholdes som kulturminner. Det er ingen motsetning mellom bevaring av historiske verdier, og bruk til kulturarrangementer, tvert imot. Vern gjennom aktiv bruk er ofte det beste vern. Foreningen har da også fullt ut satset på bevaring og restaurering, slik at de eldre delene av Fredheim-eiendommen bevares slik de var i Ingeborgs tid. Det gjelder ikke minst de dekorerte interiørene, som er påkostet omfattende restaurering.
De bygningsmessige restaureringsarbeidene på hovedbygningen, og oppføring av det nye servicebygget, er begge utført av byggmester Svein Erik Wolden, innvendig malerarbeid og malerirestaurering av malermester Anne Louise Gjør. Murer Tore Granmo har gjort murarbeidene. I tillegg til disse har det også vært en formidabel dugnadsinnsats. Istandsettingsarbeidet er støttet av bl.a. Norsk kulturminnefond og tidligere Hedmark fylkeskommune.
Men fortsatt gjenstår noe restaureringsarbeid. Det lille tilbygget ved kjøkkeninngangen venter på tur, mens bua – det tidligere bryggerhuset – nå er under arbeid.
Bryggerhus og soveanneks
Før det kom bad og vaskemaskin til Fredheim, var bua bryggerhus, dvs. stedet der det ble vasket tøy, men også bakt – et slags grovkjøkken. På et bilde fra 1930-tallet kan vi se at bua den gangen hadde to dører, den ene inn til det som sikkert var vedbod – en naturlig ting å ha i tilknytning til bryggerhuset.
Fra 1960-tallet og fram til 1980-tallet var bua soveanneks for unge gutter som bodde på Fredheim, da spesielt sivilarbeiderne. Da var bryggerhus og vedbod slått sammen, og vegger og tak isolert med flis, og kledd innvendig. Det ble også bygd til en utedo på nordøst-sida, den var der neppe den gang det var bryggerhus. Det kunne sove opp til 5 -6 karer i det lille rommet i perioder, i oppsnekra køyer, og på golvet. Hele bua er på snaut 20 kvadratmeter.
På 1960- eller tidlig 1970-tall ble det laget en stor platting foran fasaden mot tunet. Den var ikke beregnet på noe latmannsliv med kaffekos og soling, den ble bygget for bruk som teaterscene på det årlige Wergelandstevnet, selve bua var skuespillergarderobe. Ofte ble det satt opp kulisser foran fasaden, men noen ganger var bua en egnet som kulisse i seg selv, for eksempel ved framføring av Wergelands «Fjellstuen».
Vi vet ikke årstall for bygging og ombygging. Detaljer i bygninger tilsier at den ikke er så gammel som hovedbygningen, som er fra 1895. Avisrester i golvet tyder på at det ble isolert i 1939. Innvendige vegger og himling kom nok litt seinere. Da veggkledninger ble fjerna, kunne vi se at bindingsverket består av stolper og bjelker fra minst to perioder. Oppe på det trange loftet kan vi se innsida av ytterpanelet i gavlen, det er helt tilsotet av røyk. Det forteller for det første at bryggerhuset hadde åpen grue, og åpen himling opp til mønet, men det forteller også at ytterkledninga på bua fremdeles er den samme som i bryggerhus-tida. Det er en kledning med stående over- og underliggere, av billige, delvis ukanta bord med vankant.
Store skader
Før istandsettinga begynte i vår, hadde bua store råteskader. Det mest alvorlige gjaldt lekkasjer gjennom taket på baksida, som gjorde at store deler av den ene takflata, en del av golvet rundt pipa, og nesten halve bakveggen, måtte rives helt, for å bygges opp igjen. Det var også flere steder skader på svill og kledning nær bakken, fordi terrenget hadde grodd opp til treverket. Plattingen, kombinert med ei manglende takrenne, hadde også bidratt til at både endene på kledningsbord, nedre del av døra, og konstruksjonen rundt, hadde råteskader etter sprut fra nedbør. Bua hadde to vinduer, som begge har store skader. Det ene er eldre enn bua, og er åpenbart gjenbruk fra en annen, eldre bygning. Pipa er ganske kunstferdig oppmurt, med utstikk over takflata, og «pølsefuger» – men dessverre med dårlig kalkmørtel, så fuger er blitt utvasket, og mange steiner er rast ut.
Kulturminner for alle
Bua settes i stand på dugnadsbasis, under kulturvernfaglig ledelse, og med spesialisthjelp til slikt som muring og vindusrestaurering. Istandsettinga skjer etter antikvariske prinsipper: Det skal ikke skiftes ut mer enn helt nødvendig, og nye bygningsdeler skal være som de gamle, også der det ikke er synlig. Det er et interessant poeng at dugnadsgjengen stort sett består av tidligere sivilarbeidere og bua-beboere! Prosjektet får støtte fra «Kulturminner for alle» – et samarbeidsprosjekt mellom Fortidsminneforeningen og Sparebankstiftelsen, som gir støtte til istandsettingsprosjekter som også innebærer opplæring og formidling. Støtten bidrar godt til å finansiere direkte materialkostnader og eksterne tjenester. Det blir brukt mye brukte materialer til å erstatte råteskader, og taket blir etter reparasjoner tekket med gammel teglstein igjen – men nå med en kraftig takpapp under. Ideen er at bua skal bevares mest mulig slik den var da den var i bruk til soveanneks for sivilarbeiderne.
Pilegrimsovernatting
Innredningen vil bli tilpasset nye overnattingsgjester, da spesielt pilegrimer på vei mot Hamar og Nidaros. Pilegrimsleden følger fylkesvegen forbi Fredheim, og det er etablert et samarbeid med Pilegrimsenteret på Hamar.
Kom innom!
Besøkende på Fredheim vil kunne se den pågående restaureringa av bua, og følge med på framdriften. Alle er også hjertelig velkomne til å slå av en prat med dugnadsfolkene, og få vite mer om både bua og istandsettinga – og kanskje bidra med noen tips?
Under er et utvalg bilder fra restaureringsprosessen.
Presenning er førstehjelp for taket
Bua var lagerrom med hull i taket
Svein Hellesøy fjerner jord langs muren
Ytterkledningen er fjernet og avdekker at både bindingsverk og innerkledning også er råttent
Demonterte bygningsdeler nummereres og lagres
Gammel flis isolasjon gir ikke det beste arbeidsmiljøet
Minne fra sivilarbeider-tida
Råtne sperre ender erstattes med innfelling av nytt virke
Nordvestveggen og taket rundt pipa var mest skadet
Svein Gundersen Vidar Olaussen og Svein Hellesøy tar ned gammmel takstein
I sommer gjorde jeg som tusener andre; jeg besøkte Vebjørn Sands enorme kunstinstallasjon, Roseslottet, oppe ved Frognersetra i Oslo. På Roseslottets hjemmeside heter det: «Du får nå muligheten til å oppleve det spektakulære kunstprosjektet om Norge under andre verdenskrig, og friheten som landet mistet. I 2020 er det 80 år siden Nazi-Tyskland angrep Norge, og 75 år siden freden«. I VGs «anmeldelse» den 12. juli kan vi lese:
Her i «Roseslottet» feirer vi 17. mai hver eneste dag, hele året, i Wergelands ånd. Derfor er «Roseslottet» av gull, dette er den egentlige gullbeholdningen vår, som Norge mistet under okkupasjonen…Det forteller også historien om hvordan verdier som rettsstaten, demokratiet og humanismen ble satt ut av kraft under årene med okkupasjon, og hvordan folk var villig til å ofre sine liv for at disse vidunderlige frihetsverdiene skulle leve videre…
«Wergelands ånd», «rettstaten», «demokratiet», «humanismen» og det å være «villig til å ofre sine liv for disse vidunderlige frihetsverdiene» – dette er jo også oppsummering av Ingeborg Refling Hagens kamp og hennes innsats før, under og etter andre verdenskrig. Derfor er det ikke overraskende, men gledelig, at når Vebjørn Sand trekker fram sentrale hendelser og personligheter i «Roseslottet», så er et monumentalt maleri av Ingeborg Refling Hagen blant de 90 maleriene fra okkupasjonstiden.
Vebjørn Sands portrett av Ingeborg Refling Hagen
Rosesymbolet har i hele forrige århundre og fram til vår tid spilt en sentral rolle i kampen for rettferdighet og humanisme. I 1912 var det en stor streik i Massachusetts tekstil industri, de kvinnelige arbeiderne forlangte bedre betaling, men også mer levelige forhold generelt. «The worker must have bread, but she must have roses to», slik ble rosesymbolet og den internasjonale kvinnedagen 8. mars til. Og 99 år etterpå glemmer vi aldri rosehavet foran Oslo Domkirke etter 11. juli.
Det går en linje fra begynnelsen av 1900-tallet til Vebjørn Sands «Roseslottet» 75 år etter at fascismen og nazismen var nedkjempet. Sentralt i denne historiske linje finner vi Ingeborg Refling Hagens liv og forfatterskap med hennes «bruk» av litteraturen og vår kulturarv som sivilisasjonens forsvarslinje. Hvert år understrekes også arven fra Wergeland med blomstertoget på Wergeland fødselsdag på Tangen hvert år. Vebjørn Sands maleri minner oss ikke minst om dette.
Det passer så uendelig godt at Ingeborg Refling Hagen har fått plass i «Roseslottet».
– Nils Røhne
Nils Røhne, ordfører i Stange kommune, deler utvalgte dikt og refleksjoner med jevne mellomrom i jubileumsåret 2020.
Ingeborg Refling Hagen – dikter, formidler og aktivist
1. november kommer en vakker og rikt illustrert jubileumsbok. Forhåndssalget har startet!
I år er det 125 år siden Ingeborg Refling Hagen ble født og 100 år siden hun utga sin første bok. Et av målene i jubileumsåret er å øke interessen for hennes forfatterskap og mangfoldige kulturarbeid. Aschehoug forlag stilte seg svært positive til ideen om en jubileumsbok, og Berit Tversland ble valgt som redaktør. Koronapandemien rammet forlagsbransjen hardt. For å sikre at boka kommer ut i jubileumsåret inviterer vi nå et solid forhåndssalg.
Boka består av artikler, biografisk stoff og tanker fra menneskers møte med Ingeborg Refling Hagen og hennes forfatterskap. Den omfatter også dikt og andre utdrag fra hennes store litterære produksjon. Jubileumsboka lar nye så vel som veletablerte stemmer komme til orde: Vigdis Ystad tegner et bilde av Ingeborg Refling Hagen som modernist og ekspresjonist. I artikkelen «Det er vi som står vakt om Europa» skriver Simen Ekern om Italia og fascismens frammarsj mellom 1. og 2. verdenskrig. Svein Gundersen forteller om det yrende livet på Fredheim i 1970-årene. Dagne Groven Myhren skriver om Ingeborg Refling Hagens hovedverk, «Livsfrisen», som omfatter hele 12 bind.
Kjente røster som Hans Børli, EinarGerhardsen og Alf Prøysen forteller om sine møter med Ingeborg Refling Hagen, og friske pust som Sigrid Bonde Tusvik & Ane Tusvik Bonde og Marte Spurkland deler sine minner fra barnegruppene. Vi innvies i hittil upublisert arkivstoff fra Nasjonalbiblioteket, samt upublisert, originalt kildemateriale fra privat eie: Brev, billedstoff og enkelte av Ingeborg Refling Hagens egne dagboksnotater. Gjennom utdrag fra hennes selvbiografiske bøker beskriver hun motstandskampen, fangenskapet under krigen og kampen mot dødsstraff. I artikkelen «Formidling av litteratur til barn og unge» får vi del i hennes karakteristiske måte å arbeide med litteratur på. I dette historiske og fargerike spennet trer selve nerven i Ingeborg Refling Hagens liv og virke fram: Hennes brennende ønske om å hjelpe mennesker til personlig fordypning og etisk bevissthet. Hele tiden med litteraturen som bærebjelke.
Ingeborg Refling Hagen (1895-1989) var en norsk forfatter og kulturarbeider, født og oppvokst på Tangen i Hedmark. Hun har utgitt over 70 bøker, og på sin særegne måte ruver hun i norsk kulturliv. Livet og diktningen hennes var fylt av kamp mellom mørke og lys: Klassekamp, kamp mot fascisme og nazisme, kamp mot storkapitalen, for ytringsfrihet, menneskeverd og kultivering av menneskesinnet. Ingeborg Refling Hagen er mest kjent som poet, men har også skrevet romaner, noveller, barnebøker, artikler, brev og litterære analyser. I 1920- og 30-årene var hun fremtredende i kunstnermiljøet i Oslo. Under krigen tilbrakte hun over tre år i fangenskap på Grini og Ullevål sykehus. Etter krigen startet hun et omfattende kulturarbeid for barn og unge, kjent som «Suttung-bevegelsen». Barndomshjemmet Fredheim gjorde hun om til studiesenter og bokollektiv hvor mange unge tilbrakte noen av sine viktigste år. I 2015 ble foreningen «Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim» stiftet. De kjøpte eiendommen og driver et aktivt arbeid der i dag. Det myldrer fortsatt i Ingeborgs hage!
Forhåndssalget er allerede godt i gang, og det fullt mulig å bestille flere bøker. Dette er et godt julegavetips!
Slik bestiller du
Bestilling skjer ved innbetaling til konto.
Bestillingsfrist: 15. juli 2020. Pris: 350,- per eks (ordinær pris 395,-) Kontonr: 1822.57.71320
NB: Merk innbetalingen med å skrive fullt navn, mobilnummer og antall eksemplarer i meldingsfeltet.
Bøkene kan hentes under boklansering på Fredheim 7. november klokka 13, eller på Litteraturhuset i Oslo 14. eller 21. november klokka 12 – 13. Dersom du ønsker bøker tilsendt kommer porto i tillegg. Send epost til libergelse@gmail.com med fullt navn og epostadresse.
Eventuelle henvendelser kan rettes til Inger Sleppen på 91 78 17 33.
Som jeg skrev i forbindelse med mine betraktninger knyttet til det forrige diktet, Grini-natten, så var Ingeborg Refling Hagen gjennom sin diktning og gjerning engasjert i en verdikamp hele sitt liv. Hun engasjerte seg i kampen mot dødsstraff etter krigen, og humanismen og troen på det enkelte menneskets verd fulgte henne gjennom et langt liv. «Grand old lady – du er den siste av de virkelige store åndskjemper her i landet», som Hans Børli skrev til henne.
Men
Ingeborg Refling Hagen var også en forfatter som kunne skrive om
hverdagslige ting på en morsom og overraskende måte. Et dikt som
hører til denne kategorien, og som jeg ikke minst som ordfører har
glede av og finner trøst i, er et dikt jeg fant i diktsamlingen «Jeg
foretrekker lyset» som kom i 1962. Diktet har tittelen «Jeg er
vegvokter».
Når
jeg leser dette diktet, så skjønner jeg at det ikke bare er i vår
tid at noe av det folk er opptatt av er standarden på våre
kommunale veier, selv om vi gjør så godt vi kan innenfor begrensede
ressurser. Samtidig er det nå som i den tiden kommunen ansatte
vegvoktere, vanskelig for ikke å si umulig å kontrollere naturens
allmakt – frost, regn, telebrudd, flom og overvann kan oppstå. Og
når en driver gravearbeider som også påvirker veibanen, slik som
akkurat i disse dager sør for Stange, langs fylkesveg 222, ja så er
engasjementet og tilbakemeldingene sterke og mange.
Da
er det en trøst å ty til diktet «Jeg er vegvokter». For der
kommer det klart fram at det verken er eller har vært så greit å
tilfredsstille forventninger og krav, heller ikke når det gjelder
våre veier.
(I diktet forekommer ordet «våde», som i følge Det norske akademis ordbok i litterært språk kan forstås som «trengsel og sorg, nød»)
JEG
ER VEGVOKTER
En vegvokter ——— vet du hva det er, venn? Han har en kommunebestilling. Og vokteren er en alminnelig mann som slit i sitt verv for sin skilling. Hans redskap er spade og hakke og plog, og stundom en skovl eller skrape. Hans strekning av vegen er nøye målt ut, men akkurat nå er det sørpe og sludd, er det elveflom, drivsnø, og telebrudd.
I kampen mot allmakt blir ingen mann stor. Guds veger kan ingen råde.
Men Gullstad har tenkt seg på påsketur med rasehund, unger og kone. Og Fredriksens rekning for borring og puss har flådd ham for siste krona.
Der dumpet han nedi, eksospotta røk, og Gullstad må bremse, han dirrer, og glir i grøfta på blåslipte holken. Han svovler den vegvokter ned og nord og Fredriksen raser. men har ikke ord for alt han vil styggen skal gjøre.
I kampen mot allmakt blir ingen mann stor. Guds veger kan ingen råde.
Ja, jeg er en vegvokter, slik ser jeg ut, ingen til lags eller både. Med gravingen hefter jeg Pål og Per, hos Gullstad fins aldri nåde.
For står jeg i grøfta i junivær og rydder og luker opp grasrota her så alt kan bli bra til våren, så stikker fru Gullstad hodet sitt ut, og spør med en yndig hovmodig trut: «Om jeg ikke har sans for det skjønne?»
For akkurat nå er veggrøfta fin, og blåklokka nikker i sommerblått lin. Guds veger kan ingen råde.
Men nå er det storvær, og snødrevet står og bekkene blinker og bråker. Og vegdekket sprekker, om natta er is, om dagene klissvått som såpe. En vokter er ingen mirakelmann. Han kan bare jevne og strø på litt sand, han kan ikke gjøre no´ under.
Mot allmakt har jeg bare skrape og skovl – Guds veger kan ingen råde.
Men nå er det påske med nypusset bil med kone og unger og dyrebart liv. En vegvokter sukker i våde. Jeg hakker og sliter med skrape og skovl, ingen til lags eller både ———
Guds veger kan ingen råde.
FORRESTEN
EN RIKTIG GOD SOMMER TIL ALLE STANGESOKNINGER OG HUSK: KJØR
FORSIKTIG!!
![Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]](/wp-content/themes/IRH-KF-2019/IRHKF-logo-kv-transp.png){kind=logo}
