Ingeborg Refling Hagens kulturhus Fredheim [logo]

Ordførerens dikt: «JEG ER VEGVOKTER» – SÅ KJØR FORSIKTIG

Som jeg skrev i forbindelse med mine betraktninger knyttet til det forrige diktet, Grini-natten, så var Ingeborg Refling Hagen gjennom sin diktning og gjerning engasjert i en verdikamp hele sitt liv. Hun engasjerte seg i kampen mot dødsstraff etter krigen, og humanismen og troen på det enkelte menneskets verd fulgte henne gjennom et langt liv. «Grand old lady – du er den siste av de virkelige store åndskjemper her i landet», som Hans Børli skrev til henne.

Men Ingeborg Refling Hagen var også en forfatter som kunne skrive om hverdagslige ting på en morsom og overraskende måte. Et dikt som hører til denne kategorien, og som jeg ikke minst som ordfører har glede av og finner trøst i, er et dikt jeg fant i diktsamlingen «Jeg foretrekker lyset» som kom i 1962. Diktet har tittelen «Jeg er vegvokter».

Når jeg leser dette diktet, så skjønner jeg at det ikke bare er i vår tid at noe av det folk er opptatt av er standarden på våre kommunale veier, selv om vi gjør så godt vi kan innenfor begrensede ressurser. Samtidig er det nå som i den tiden kommunen ansatte vegvoktere, vanskelig for ikke å si umulig å kontrollere naturens allmakt – frost, regn, telebrudd, flom og overvann kan oppstå. Og når en driver gravearbeider som også påvirker veibanen, slik som akkurat i disse dager sør for Stange, langs fylkesveg 222, ja så er engasjementet og tilbakemeldingene sterke og mange.

Da er det en trøst å ty til diktet «Jeg er vegvokter». For der kommer det klart fram at det verken er eller har vært så greit å tilfredsstille forventninger og krav, heller ikke når det gjelder våre veier.

(I diktet forekommer ordet «våde», som i følge Det norske akademis ordbok i litterært språk kan forstås som «trengsel og sorg, nød»)

JEG ER VEGVOKTER

En vegvokter ———
vet du hva det er, venn?
Han har en kommunebestilling.
Og vokteren er en alminnelig mann
som slit i sitt verv for sin skilling.
Hans redskap er spade
og hakke og plog,
og stundom en skovl
eller skrape.
Hans strekning av vegen er nøye målt ut,
men akkurat nå er det sørpe og sludd,
er det elveflom,
drivsnø,
og telebrudd.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Men Gullstad har tenkt seg på påsketur
med rasehund, unger og kone.
Og Fredriksens rekning for borring og puss
har flådd ham for siste krona.

Der dumpet han nedi,
eksospotta røk,
og Gullstad må bremse,
han dirrer,
og glir i grøfta på blåslipte holken.
Han svovler den vegvokter ned og nord
og Fredriksen raser.
men har ikke ord
for alt han vil styggen skal gjøre.

I kampen mot allmakt blir ingen mann stor.
Guds veger kan ingen råde.

Ja, jeg er en vegvokter,
slik ser jeg ut,
ingen til lags eller både.
Med gravingen hefter jeg Pål og Per,
hos Gullstad fins aldri nåde.


For står jeg i grøfta i junivær
og rydder og luker opp grasrota her
så alt kan bli bra til våren,
så stikker fru Gullstad hodet sitt ut,
og spør med en yndig hovmodig trut:
«Om jeg ikke har sans for det skjønne?»

For akkurat nå er veggrøfta fin,
og blåklokka nikker i sommerblått lin.
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det storvær,
og snødrevet står
og bekkene blinker og bråker.
Og vegdekket sprekker,
om natta er is,
om dagene klissvått som såpe.
En vokter er ingen mirakelmann.
Han kan bare jevne og strø på litt sand,
han kan ikke gjøre no´ under.

Mot allmakt har jeg bare skrape og skovl –
Guds veger kan ingen råde.

Men nå er det påske
med nypusset bil
med kone og unger
og dyrebart liv.
En vegvokter sukker i våde.
Jeg hakker og sliter
med skrape og skovl,
ingen til lags eller både ———

Guds veger kan ingen råde.

FORRESTEN EN RIKTIG GOD SOMMER TIL ALLE STANGESOKNINGER OG HUSK: KJØR FORSIKTIG!!