Tale ved Ingeborg Refling Hagens grav 19. desember 2021

I anledning Ingeborg Refling Hagens fødselsdag 19. desember var det åpent hus på Fredheim. Samtidig ble det vist malerier av Birgit Abrahamsen (1879-1961) i kulturlåven. Olaug Kristine Ø. Bringager fortalte om maleren og hennes betydning for Ingeborg Refling Hagen.

Samme kveld var det tradisjonen tro konsert i Tangen kirke. Grunnet smittesituasjonen ble det gjort endringer i programmet. En av landets ledende organister, Halgeir Schiager, spilte musikk av Johann Sebastian Bach, Eivind Groven, Leif Solberg m.m. og akkompagnerte 17-årige Alf Eivind Koichi Fujita Steen (trompet). Torfinn Hoffart ledet arrangementet.

Ingeborg Refling Hagens og Eivind Grovens graver ble bekranset. Kristin Lyhmann holdt tale. Vi takker for tillatelsen til å publisere talen og ønsker samtidig godt nytt år.

Kristin Lyhmann: Tale ved bekransning av Ingeborg Refling Hagens grav, 19. desember 2021

Ingeborg Refling Hagen ble født i 1895, 10 år før unionsoppløsningen.

Det var en tid for verdsetting av det nasjonale, historien, språket. Med overveldende flertall stemte det norske folk for selvstendighet, frihet og egne valg.

Men det frie landet kunne ikke brødfø sine egne. I Ingeborg Refling Hagens familie måtte fire av seks søsken ut – til sjøs, til Amerika, og Ingeborg, som den yngste, til England.

Hun kom tilbake til Norge etter 3 ½ år, tok tilfeldige jobber i Kristiania for å betale skole for den neste av søsknene, Hilda.

25 år gammel debuterte hun med et løfte til seg selv om at hun skulle fortelle om de til døden slitne ungene, barnearbeiderne, bryggerottene og emigrantene.

Løftet holdt hun og ga hjerteskjærende portretter fra en fattigdom det bare finnes én vei ut av, utdannelse.

Som hun sier i sitt barneboklitterære syngespill:

Vi bær som fakkel mot framtidsnatt
de gamle slekters erfaringsskatt (Fra Låndag på skolen).

Som forfatter fikk hun stipendier til to lange Italiareiser 1924 –25 og 1927. Der støtte hun på fascismen. Hun kom hjem som varsler. I løpet av 30-tallet skrev hun fem romaner som reflekterer den skyggen som nå la seg over Europa. Og da borgerkrigen i Spania brøt ut, skrev hun kampdikt.

Nå sprøiter blod rundt alle balustrader,
der Madrids geranier badet sig i sol.
Og småbarn roper: «Frels oss, kamerater!»
Vi hører! Ja! Vår tapre, spanske bror!
(Fra «Nå visner de røde geranier»)

Hun sto på store og små scener og leste diktene, og støttet på den måten nordmenn som ville slutte seg til den internasjonale brigaden mot Francos regime.

Krigen kom til Norge. Ingeborg ble fengslet og torturert for illegal virksomhet og lovet seg selv at om hun kom levende ut, ville hun bruke livet til å fortelle hvilke diktere som hadde gitt henne den motstandskraften som bar henne gjennom helvete.

Med Livsfrisen og Suttungarbeidet holdt hun for annen gang et løfte hun hadde gitt seg selv i dypeste nød.

Ingeborg ble begravet i 1989 mens ungdommer klatret opp på Berlinmuren og hev ned betongklumper.

Hun kom til å leve under den ene frigjøringen etter den andre. Men også gjennom tilbakeslagene etter de begeistrede seirene. Selv sa hun at freden var tyngst. Det at folk glemte.

I glemselsfesten er ikke profeten en spesielt velkommen gjest.

På navnemerket (ex libris) i bøkene hennes står:

«Den vises lære er en livsens kilde til å undvike dødens snarer» (Salomos ordspråk 13, 14).

Takk, Ingeborg, dine løfter til deg selv ble vår fakkel mot fremtidsnatten.