Ordførerens dikt: Agaton lappeskomaker

Agaton Lappeskomaker og Halvorstua

I denne spesielle påsken har jeg begynt å gå ei “ny” turløype i skogen. Den bringer meg til plassen der Halvorstua lå, i Præstmarka, 4 – 5 km fra Tangen. Den første som bodde i Halvorstua, var skredder Halvor Kristoffersen (han døde i 1861). Han var gift med Marte Simensdatter. De hadde dattera Marja Kristoffersen, som giftet seg med Ola Auensen – skomaker og sjømann fra Eidsvold. Ved folketellinga i 1900 bodde paret (Marja og Ole) på Halvorstuen, «med moren til Marja og tre fosterbarn: Bortleiet af Fattigvesenet. Det var vanlig at plassene hadde noen legdsmedlemmer fra det offentlige, husmennene var en del av sosialvesenet i bygda.» (Plakat ved Halvorstua). Kanskje de hadde kommet dit ved den ordningen som heter licitasjon, og som Ingeborg Refling Hagen skriver om i den rystende fortellingen fra Stange, Loke sår havre, som ble utgitt i 1922.

På informasjonsplakaten ved Halvorstua kan vi lese: «Halvorstua hadde en fin oppmurt brønn, nordvest fra husa. Meget fin brønn – og en tragedie. Det var en ulykke i Halvorstua, en gutt druknet i brønnen: 27.02.1866 Johan Olsen 6 år Stensaasenstuen. Han døde ved et ulykkestilfelle i det barnet faldt i en ved huset værende Brønd.» Johan var barnebarnet til Halvor.

Ingeborg Refling hagen var småkårsfolks forsvarer, og i boka «Vi må greie oss selv» forteller hun om livet blant småkårsfolk på Hedmarken i tidligere tider. Et hardt liv, med både gleder og tragedier, som en kan føle en kommer litt nærmere, når en står og ser på restene av steingjerder og steinrøyser ved det som en gang var husmannsplassen Halvorstua.

Ved århundreskiftet bodde det, som nevnt over, en skomaker i Halvorstua, Ola Auesen. Ingeborg Refling Hagen har et dikt som heter AGATON SKOMAKER. Her heter det om noen navn hun ser på gamle kors på kirkegården, at de «da jeg var lita», var «fattige, kruggete, grå». Slik ser jeg også for meg «slitets adel», som en gang bodde i Halvorstua.

Agaton lappeskomaker

Jeg gikk over kirkegården, tilfeldig falt vegen min der,
og øyet flakket fra støtte til kors, ørkesløst, fjernt og nær.
Tanken var opptatt med annet, jeg så ikke selv hvor jeg fór.
Visste slett ikke at sansen været i gamle spor.

Etterpå kom det tilbake, da så jeg hva øyet har sett.
Navnene fra de morkne kors, tok skikkelse, skap og lét
Agaton, Anton, Helene, hvor fikk de de navnene fatt.
Petrus, Simon og Anna, har haugianerne valgt.

Ja, da jeg la hodet på puta, stimlet navnene på.
Agaton, Anton, Helene, gamle da jeg var lita,
fattige, kruggete, grå.

Agaton lappeskomaker, det luktet lær av minnet.
Bekkete, stive hender, han satt bak et berg av skor.
Men smilte da jeg trakk mine av, og ba om ei grime på.

Hva heter den vesle jenta, hvor bor du, hvor er du fra?
Datter til møller’n, fem år, og størst – – –
Mor kommer etter med penger, hun måtte gi grisen først.

Sett deg bån, der kommer katten, stell litt med pusen min
mens jeg nester fillene sammen, og flikker på skoen din.
Og du som er datter til møller’n, synger vel kanskje en lall
for nå etter onga er borte sakner jeg stubb og trall.

Det lukter lær av minnet, det svømmer et smil i sinnet.
Lista rundt golvet var is og rim,
og ikke smeltet snøen jeg hadde dradd med meg inn.
Likevel frøs jeg slett ikke, her var så lunt og stille,
Agaton lappeskomaker – – – det svømmer et smil i sinnet.

Men var det da kors eller støtte på gamle Agatons grav?
Ei nedsøkken tue, et skår av en kopp – – –
et skår med et lite bilde på, hadde speilet seg i sinnet,
hadde rørt ved et barndomsminne, og sagt meg
hvor stedet var.