15-årige Eirun Emilie holdt klok tale om Wergeland

15 år gamle Eirun Emilie Asting-Kjesbu holdt en strålende tale ved Ingeborg Refling Hagens grav på årets Wergeland-fest. Vi har fått lov til å gjengi talen hennes her. På bildet ser vi henne til venstre i ungdomsgruppen mens de leser diktet «Mig selv».

Tale på Wergelandsfesten av Eirun Emilie Asting-Kjesbu

«I juni for 71 år siden arrangerte Ingeborg Refling Hagen Wergelandsdagen for første gang. Da var det på Eidsvoll. Jeg har lyst til å starte med et lite utdrag fra den talen Ingeborg holdt da: 

“Ord er levende. Like levende i dag som i skapelsens dage. Alle de gode tankene dere tenker, som former seg i ord på tunga, klinger gjennom øret og blir til blomster i menneskesinnene omkring dere. Men hva er så lys? Lys er kunnskap om alt som er.”
Og videre sier hun: 

“Ordet er en lykt for vår fot og et lys på vår sti. Men det må tennes i oss og bæres foran oss. En slik lystenner var Henrik Wergeland.” 

Disse ordene fra Ingeborg startet feiringen den gang, og i dag. 

Helt fra Ingeborg var barn hadde hun vært veldig opptatt av ord og bilder i diktningen. Hennes mor hadde lært henne å lete og banke på ordene til de åpnet seg og ble til bilder og sammenhenger. 

Jeg tror at det er dette som gjorde at Ingeborg fikk så stor fascinasjon for Wergeland og derfor hun lagde en egen fest for ham, spesielt rettet mot barna. Hun ville at vi barn og ungdommer også skulle få oppleve lyset og de fantasifulle ordbildene hos Wergeland. Kanskje skjønte vi ikke så mye av det da vi var små, men vi hadde stor glede av de fine ordene. 

Mitt første møte med Wergeland var sangene hans. Og den første sangen jeg kan huske er “Himlen er min hette.” 

Himlen er min hette.
Hvem tør på den lette?
Jorden er min sko.
Skogen er mitt bo.
Korset er mitt sverd.
Det gir fattigmann ridders verd. 

Den gangen skjønte jeg nok ikke den dype meningen av dette verset. I dag tror jeg vi skjønner litt mer den av livslærdommen han har gitt oss gjennom diktningen sin. Og jeg har skjønt at sangen handler om menneskeverd. Det viktigste er kanskje ikke bare å høre, men at hver og en av oss må la ordene vokse i oss slik at de kan bli våre egne. 

“Ja du selv må spinne hver en tråd og tvinne til et bramseil i din stolte rå.” sier Wergeland i diktet «Medicinernes kjæreste». 

Når man jobber med en tekst og f.eks. lærer den utenat, så bærer vi denne teksten med oss. Den blir vår egen, og vi kan gi den videre til andre. Dette kan hjelpe oss med å få en større forståelse av livet, verden og ikke minst oss selv. 

Jeg tror veldig mange av oss som står her i dag har opplevd lyset vi har fått fra Wergelands diktning. Han ble en lystenner i Ingeborgs liv, og hun har gitt denne arven videre til oss. 

Jeg avslutter med et sitat fra Ingeborgs sang «Tvilens fjell»:
“Når det spirer en gang i vårt spor, er det Wergelands tanker som gror.” «